Speyside 2016: The long and (slightly) winding road

Etappe 1: Craigellachie – Ballindalloch (20 km)

Bonustid: +2:00. «Fantastisk, da har vi jo nesten to timer ekstra tid!» Optimistisk stemning i turlaget Bortreist.no, som rakk et tidligere tog enn forventet. Årets ekspedisjon, med destinasjon Speyside, Skottland, er i gang. Vi har kommet oss over Nordsjøen, funnet oss til rette på toget fra Aberdeen til Elgin, kjøpt litt underveis-snacks fra servicevogna med hyggelige servitører, og er godt fornøyd med at vi vil ankomme whiskyland nærmere to timer før skjema. En ikke ubetydelig bonus, siden vi skal tilbakelegge en del kilometer til fots i landskapet som huser brorparten av den skotske whiskyproduksjonen. Bortreist.no er etter hvert noenlunde samreist, men fottur over flere dager er uprøvd. Enkelte medlemmer har uttrykt bekymring for at dette kan bli noe ambisiøst, med fare for hast og stress – på bekostning av tid til «det andre», som Å formulerer det (les: god mat, godt drikke og lange pauser).

«Oh, you’re really early!» Vertinnen på The Craigellachie (uttales med vekt på andre stavelse, og en antydning til harking mot slutten) ser storøyd på oss. Fem mannfolk som fyller lobbyen i det vesle hotellet i landsbyen med samme navn var åpenbart ikke planlagt på hennes formiddagsskift. «The rooms won’t be ready for … quite some time». Bortreist.no er løsningsorienterte, tar i bruk trappa til omkledningsrom og skifter til vårt villmarkstøy, for anledningen toppet med nyinnkjøpte og mer eller mindre selvlysende, gule T-skjorter med nytegnet logo. Kun de svakt hevede øyenbrynene som ledsager den høflige, britiske unnskyldelsen – «ah, sorry» – når rengjøringshjelpen klatrer over oss antyder at dette ikke er helt hverdagskost.

FiddichsideInn

Første avstikker går strengt tatt i feil retning. Ingen bakgrunnsmusikk. Intet surr av stemmer. Kun stillhet og en gammel klokke som for hvert tikk dytter tiden langsomt videre. Lydkulissene på Fiddichside Inn er uvante for en pub. Størrelsen likeså, gulvflaten kan maksimalt være tolv kvadratmeter, bardisk inkludert. The Inn ble etablert i 1840, plassert i bakken like ovenfor River Fiddich (derav navnet, geddit?), som noen meter senere blir en del av mer kjente River Spey, som skal være vår rettesnor de neste tre dagene – og sytti kilometerne.

Om ikke fullt så gammel som vertshuset, så er pubvert Joseph godt inne i sitt niende tiår, og har drevet Fiddichside Inn i mer enn fem av disse. Først sammen med sin kone, senere alene. Han har aldri tatt ferie, men bevilger seg en pause midt på dagen. Den lille, stillferdige mannen med det hvite håret ønsker oss velkommen, og etter litt rådslagning ender vi med hvert vårt glass skotsk ale. Litt tidlig å gå løs på single malts, siden vi har en del kilometer foran oss og strengt tatt ikke vet hva vi går til. Når Joseph først kommer på gli er han full av historie, og forteller – fremdeles lavmælt, så vi må konsentrere oss – om livet før han ble pubvert, om de tjue årene som gillie på Spey, om personene på bildene – hvorav noen dessverre er døde nå, og om tyskerne som kommer i hopetall til Speyside: «they like their whisky, the Germans». Vi kunne blitt lenge hos Joseph, men kjenner dragningen mot The Speyside Way, drikker ut og tar med oss et «have a nice walk» fra Joseph på veien. Oppdatert bonustid: + 1:00.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å: «Vi må bort her, må ha noen bilder av Craigellachie Bridge». Ja, det er klart. Andre avstikker, etter tre hundre meter. Knips, knips. Knips. Knips. Bonustid: + 0:45.

MashTun

Etappen starter med noen kilometer langs bredden av Spey. Veldig flatt, og ganske beint – hvilket antakelig er å forvente når stien går på nedlagte jernbanespor – i et overraskende grønt og frodig landskap. Motivasjonen er sterk, tross alt er det ikke lenge til lunsj. Etter drøye tre kilometer når vi første delmål. Aberlour, eller offisielt Charlestown of Aberlour, er hjemsted for blant andre Aberlour whisky, Walker’s shortbread (de gode smørkjeksene) og i denne sammenheng enda viktigere: The Mash Tun. Bonustid ved ankomst: + 0:15. Er det noe som ikke stemmer med våre nøye utregnede tidsestimat?

Mash Tun leverer. Stemningsfullt, med anstendig pub grub og rikholdig sortiment av whisky. Primært single malts, selvfølgelig. Og så langt den eneste pub bortreist.no har besøkt hvor alle retter på menyen ledsages av egen whisky-anbefaling. I den grad noen skulle være i tvil: kombinasjonen brokkolisuppe og Aberlour a’Bunadh er helt rett! Etter påfølgende hovedrett, og nok en single malt, er vi klare for resten av dagsetappen, hvor 16 av 20 kilometer gjenstår. Bonustid: – 0:45. Motivasjon: fremdeles sterk, selv om en svak tvil har sneket seg inn.

Vi er som nevnt i hjertet av whiskyland, og destilleriene ligger som perler på en snor, flere like i nærheten av stien. Noen eksempler: Craigellachie, Macallan, Aberlour, Glenfarclas og Cardhu. En del av dem er åpne for publikum, og arrangerer omvisninger, ofte med smaksprøver.

Første middag, på koselige Copper Dog i kjelleren på Craigellachie Hotel, blir noe preget av uforskammet tidlig avreise, samt en lang og ørlite feilberegnet dag til fots. Klokka rekker akkurat å bikke halv ti før S må melde pass og krype til køys, fulgt av småbarnspappa R (d.y.). Den gjenværende harde kjerne rekker en single malt – heriblant en Craigellachie 11 years fra nabolaget – før rosignalet. Tøffe ekspedisjoner krever tross alt sine menn.

Etappe 2: Ballindalloch – Grantown-on-Spey (24 km)

Kort transport med bil til Ballindalloch, hvor etappen skulle starte med dannelsesreise på Cragganmore Distillery. Vi var igjen tidlig ute, og siden sjåføren vår var klar på at det kun var «a short walk…just at the end of the village, really» til destilleriet, hadde vi rikelig tid til en fotosesjon ved Ballindalloch Castle. Sjåføren tok selvfølgelig feil. En kort spasertur brakte oss riktignok til et destilleri, men ikke Cragganmore. To kilometers gange, i relativt høy marsjfart, var påkrevd. Muligens var det forhastet å gi tips til sjåføren. Og fra nå av var konseptet bonustid dødt.

Denne smule motgang ble fort glemt når vi snuste oss inn på Cragganmore. Vi luktet jo at noe var i gjære, bokstavelig CragganmoreSkilttalt, lenge før vi så brenneriet. Og en hyggelig mottakelse hos Charlene og hennes kolleger blåste bort de siste rester av gruff.

Formiddagens gruppe på Cragganmore Expressions Tour var dominert av d’herrer i bortreist.no, men omfattet og et tysk par på biltur i whiskyland, og en britisk herremann som raskt ble stemplet som spion fra et konkurrerende brenneri. Unge Charlene (19 år, men mistenkelig erfaren) tok oss gjennom Cragganmores whiskyproduksjon, krydret med historiske trivia og anekdoter. Det er et relativt lite destilleri, målt i produsert volum, men de er stolte av sitt tradisjonelle håndverk, som de viderefører i større grad enn mye av den øvrige whiskyproduksjonen i området.

Sjelden har bortreist.no vært så oppmerksomt lyttende som når Charlene tydelig og pedagogisk avdekket mysteriene bak uisge beatha – livets vann. Steg for steg, med smaks-, lukt- og ta-og-føle-prøver etter veien, slik at selv de som ikke er helt kvikklærte kunne henge med. Skjønt, henge med… Vårt tyske bekjentskap ble veldig fascinert av hvordan denne brune torva på magisk vis kunne bli til de tørre byggkornene med den behagelige røykduften og -smaken. Dette forsto hun ikke helt. En smått beskjemmet husbond trakk henne stille tilbake og fortalte at dette kunne han forklare. Senere.

Cragganmore, som de fleste andre destillerier i området, kjøper ferdig maltet bygg, og prosessen «på huset» starter med oppmaling av byggen. Den typiske torvduften i mye av skotsk whisky er tilført under tørking av byggen. Cragganmore har kun et mildt torvpreg på sine malts (anslagsvis under 1 ppm), i motsetning for eksempel til whiskyen fra øyene i vest, som varierer i torvpreg, men gjerne ligger i området 20 – 50 ppm. Sistnevnte gir ved åpning mest assosiasjon til branntomt.

Vi ble ledet gjennom mesking, wash (halvfabrikat brygg med alkoholstyrke tilsvarende litt sterkt øl – første del av whiskyproduksjonen tilsvarer stort sett ølbrygging), destillering i flere runder, først til low wine, deretter til spirit, som igjen er delt i head, heart og tail (første, midtre og siste del). Kun hjertet går videre, mens de øvrige to går tilbake til ny brenning. Derfra går spriten til lagring på trefat. Hovedsakelig brukte bourbon-fat, men Cragganmore har og en del portvinsfat, som de bruker til annen gangs modning av sin Distiller’s Edition.

«Close your eyes, and promise not to open until I say so! OK?» Vi stavret blinde og lydige opp trappen til The Club Room for en whiskysmaking. Eller nosing, som det kalles blant de in the know. Skrittet over terskelen, og åpnet øynene i en annen tid. Enten rommet er tatt veldig godt vare på, eller nitidig restaurert, så tviler vi på at det finnes et rom bedre egnet til whisky nosing enn nettopp dette.

CharleneWhiskysmaking

Vi tok plass rundt det lille smakebordet ved peisen, Charlene på motsatt side, bak tre flasker med ulike varianter av Cragganmores produksjon: en Cragganmore 12 years, en Cragganmore 25, og – fryd og glede – en flaske 1986-årgang (Charlene: «made eleven years before I was born!») som ikke blir tappet på flasker for salg, men beholdes på huset til smaking, for eksempel av oss. Tasting notes ville fort kreve sitt eget innlegg, så vi nøyer oss med å konkludere at dette ble ett av mange høydepunkt.

PS! Mistanken mot den britiske herremannen ble bekreftet: han drakk ikke sin whisky, men ville ha med seg prøvene i små plastkopper med lokk. A spy, if there ever was one!

Det obligatoriske besøket i butikken tynget flere av vandresekkene med en Distiller’s Edition. Cragganmore 25 var fristende, men med en pris på drøye 300 GBP ville den blåst turbudsjettet. Men én gang…! Løftet stemning, tross tyngre sekker. Motivasjon: meget sterk (toppunktet, antakelig). Lettere vær enn dagen før. Neste delmål: Cromdale.

Dag to er en lengre og mer variert etappe på stien. Noe jernbanespor også her, men det meste i annet og mer spennende terreng. Tross flere motbakker gjør variasjonen at det oppleves lettere å gå i. En stund.

Et inderlig og høylytt «F…n!» nederst i bakken bak oss. Det rant over for Å, som lurte på hvem i h… som hadde lest dette kartet og klart å konkludere med at veien praktisk talt var flat! De som lå fremst i løypa hadde angrepet den seige motbakken i Tom an Uird Wood som en intervalløkt, og ga det som var å gi. Her skulle det ikke sakkes av før toppen var nådd. Ikke alle så det på samme måte. Men det var tross alt grunn til optimisme: nå var vi snart over toppen, med kun kort tid igjen før forfriskninger i Cromdale.

Haughs Hotel, Cromdale. Jo, der måtte det være mulig å få kjøpt noe kaldt. Charlenes kollega på Cragganmore hadde vært skråsikker. Døren var åpen, men vertinnen var mindre imøtekommende. «No, I’m busy cleaning the fireplace», måtte vi forstå. Ja, om det var noen steder i nærheten hvor vi kanskje kunne…? «Well, maybe at…» fulgt av noen uklare retningsanvisninger. Dette kunne muligens være langs vår rute, muligens et helt annet sted.

RoyAageSlitneMotivasjon: laber til ikke-eksisterende.  Stemningsmessig antakelig ekspedisjonens absolutte lavpunkt. Ås Facebook-oppdatering oppsummerte: «Vondt, og baren var ikkje åpen…». Uten antydning til smilefjes eller tommel-opp. Slitne bein og hofter, kombinert med fraværet av forventet kalde-forfriskninger-lykke, medførte at et par av følget begynte å fantasere om taxi til Grantown. Heldigvis var sannsynligheten for å finne en taxi i Cromdale rimelig lav, og etter noen minutt med tungsinn og påfyll av karbohydrater var det igjen avmarsj. Litt senere passerte vi faktisk Cromdale House, med mulighet for både fast og flytende føde, men nå var det gått surt, og det var viktigere å komme fram snarest mulig enn å få forfriskninger underveis. Resten av etappen, bokstavelig talt en walk-in-the-woods gjennom Anagach-skogen, ble akkompagnert av Ås stille nynning på Amazing Grace. Hvorfor akkurat denne hymnen? lurte vi på. Jo, det var den som kom når han gikk og tenkte på døden og sin egen begravelse… Langt nede i kjelleren nå, men heldigvis ikke langt fra mål.

Grantown-on-Spey. Sjelden har en pint smakt bedre, og opplevdes mer velfortjent, enn ved ankomst Grant Arms Hotel denne kvelden. Fysisk slitne, sårbeinte og låghalte etter en lang dag til fots. Å og R d.y. konkluderte med at morgendagens siste etappe til Aviemore måtte gjennomføres i taxi, eventuelt buss. Både motivasjonsmessig og kroppslig ville det være umulig å gå på en ny, lang dagsmarsj (det bør nevnes at Å, under et noe krevende toalettbesøk påfølgende natt, konkluderte med at han antakelig ikke ville kunne gå normalt igjen – noensinne). Men hva skjer? Til frokost neste morgen – lo and behold – kommer nevnte herrer sprudlende optimistiske og lette i steget, klare for nok en lang dagsmarsj. Utrolig hva et par halvlitere, litt single malt og noen timers søvn kan gjøre.

Men før det: middag var reservert på Craigs, puben som etter forutgående research forventes å være spisestedet i Grantown med et visst særpreg, som serverer connoiseur pies – og kun det – og hvis innehaver beskrives av tidligere besøkende som bonkers. Craigs svarte til forventningene. Som dog var noe blandede. Uten at det ble stilt åpent spørsmål ved food and beverage managers vurderingsevne, ble det senere innrømmet at det hadde vært en smule skepsis. Pai, var det noe for mannfolk på tur? Skepsisen ble raskt gjort til skamme. Dette var ikke femi quiche lorraine, men tvert imot skikkelig mat.

Robbie2

Barvert Robbie, på sin side, mer enn innfridde. Sjelden har vi besøkt et sted hvor gjester og ansatte til de grader ble utskjelt og sjikanert – og så ut til å sette pris på det! Vi slapp relativt lett unna, inntil han fant ut at vi var nordmenn – som var minst like ubrukelige som dansker. Og tyskere, for den del. Robbie hadde noe uoppgjort med de fleste. Ikke minst sin «stupid idiot» av en bror – som forsto lite og ingenting, og i tillegg var «a f…in’ accountant». Han konkluderte til slutt med at greit, det var et slit å måtte forholde seg til alle disse idiotene, men tross alt «better than being shafted by accountants!». I tillegg til nevnte bror kunne opptil flere i bortreist.no kvalifisere som regnskapsførere, men vi så ikke noen grunn til å understreke det.

En siste single malt før kvelden, Balvenie denne gang. Bestillingen lød på Macallan, men svaret fra andre side av bardisken var at det ville vi nok ikke ha. Macallan var shite. Men det sto jo oppført som Rolls Royce’n blant Speyside single malts, på Robbies egen tavle? protesterte vi forsøksvis. «Never mind the list …. too f…in’ complicated, updating all the time».

Etappe 3: Grantown-on-Spey – Aviemore (29 km)

Bortsett fra hos de to som på magisk vis var fullt restituert gjennom natta, måtte øvrige ledd og muskler moes opp. Men etter et par kilometer begynte flyten å bli god. Litt lengre etappe denne siste dagen, men lettere terreng og enda bedre vær. To sikre mellomstasjoner på veien: Nethy Bridge og Boat-of-Garten. Dette burde gå bra.

Generelt traff vi få fotturister langs stien, hvilket stemte dårlig med guidebøkenes advarsler om toppsesong og begrenset kapasitet. Men på denne etappens første tredjedel møtte eller passerte vi en god del vandrere – hvorav mistenkelig mange støttet opp med vandrestaver (hvilket bortreist.no selvfølgelig ikke bruker – det skulle tatt seg ut!). Like før ankomst Nethy Bridge passerer vi Roy’s Castle – endelig var R (d.y.) kommet hjem! Men gleden ble kortvarig: S var tydelig på at gjerder og god turskikk skulle respekteres, så det ble ingen avstikker til Rs borg.

Ankomst Nethy Bridge, som har både Sparbutikk og Nethy Bridge Hotel, og dermed rike muligheter for atspredelse. Vi nøt medbrakt sandwich i den velholdte hagen utenfor hotellet, inntil noen begynte å kjede seg og Å lokket R (d.y.) RoyAageFotosessiontil å ta lettkledte bilder. I frykt for at dette skulle utarte pakket vi sammen og trakk inn i baren. Tross alt tryggere enn en halvnaken R (d.y.) i fri dressur foran kamera, og vi burde rekke et par nye single malts før avmarsj.

En kort og grei etappe, hovedsakelig langs lettgåtte skogsveier, brakte oss til neste delmål, den lille landsbyen Boat-of-Garten. Haggis og lokalt øl på hyggelige The Boat ble en fortreffelig sen lunsj – og god pause for gradvis mer såre bein. Konklusjon: haggis har et ufortjent dårlig rykte, og minner mest om norsk finke (a.k.a. lungemos), som opptil flere i bortreist.no har gode minner om.

Av total lengde på drøye sytti kilometer gjensto nå kun en liten mil fra Boat-of-Garten til Aviemore. Sjarmøretappe, med andre ord, med lettgåtte kilometer på fin skogsvei. Dette ble likevel overskygget av Å’s sterke interesse for kollektive transportmidler: han kunne ikke reise hjem uten å ha prøvd det lokale busstilbudet, og hoppet på neste lokalrute til Aviemore. Turlagets øvrige medlemmer var mer opptatt av å gjennomføre, ante slutten på den lange marsjen, og trasket i vei mot Aviemore og Ravenscraig Guesthouse i mer eller mindre fin stil og godt driv. Følelsen av achievement var begynt å snike seg inn.

Aviemore. Byen er først og fremst en skidestinasjon, og har fra sekstitallet utviklet seg på godt og vondt i takt med økt turistmengde. Og når det gjelder sjarm og atmosfære kommer nok Aviemore til kort i konkurransen med småstedene langs Speyside Way. Det gjøres dog unntak for historiske Strathspey Railway, hvor O får oppfylt sin gamle drøm om å kjøre damptog. Aviemore–Broomhill (eller Glenbogle, alt ettersom) tur–retur. Check.

SpudThePiperSiste middag er på The Cairngorm Hotel, hvor vi ved ankomst treffer på Spud the Piper, en staut kar med rutete skjørt og karakteristisk blåseinstrument. O gjenforteller en kortversjon av Ås nær-døden-opplevelse i Anagach Woods, en historie Spud blir så grepet av at han sporenstreks klemmer ut et par vers av Amazing Grace av belgen sin. Vi er ikke sikre, men vi tror bestemt at Å gjør sitt beste for å skjule en tåre i øyekroken.

Bortreist logo 2_75_81