Fredag 31. august: Reisen til Hardanger

Førti prosent av bortreist.no kjører motorsykkel, og hvis været tillater tas reisen til den årvisse Hardangersamlingen på to hjul, og blir dermed mer enn bare en transportetappe. Årets rute gikk fra Haugesund til Stord, ferje til Hodnanes, via Våge på Tysnes og derfra øst- og nordover langs Hardangerfjorden. Skyfri himmel, drøyt 20 grader og vindstille var perfekte rammer for en skikkelig kjøredag langs svingete vestlandsveier. Selv for bortskjemte vestlendinger er dette en flott tur, og idet vi kjørte inn i Strandebarm rant nasjonalfølelsen (den positive) over i ukontrollert intercom-babling fra Å om at «her, akkurat her, skal han bo…en gang… må bare finne ut hvordan – ikke om – han får med kona.».

Norheimsund var merket av for lunsjpause, og vi rigget oss til i hagen på Sandven Turisthotell, oppstemte og sultne. Hotellet så ut til å ha sjel, og i den fine hagen gjorde vi den feil å justere opp lunsjforventningene tilsvarende. De ble ikke innfridd. I dette miljøet er lunsjen viktig, og skuffelsen la seg som en klam tåke rundt bordet ved fjordkanten.

Harmonien var ødelagt; like greit å sale opp og komme seg videre. Ås navigasjon var innstilt på curvy roads, og det bar lukt opp i baklandet mellom Norheimsund og Øystese, før vi til slutt fant igjen fylkesvei 7 på Fyksesundbrua. Det var så absolutt svingete veier, men halvparten var i boligområde og ga ingen godfølelse – og hjalp følgelig heller ikke på tungsinnet fra lunsjen. Noen kilometer lenger inn i fjorden fant heldigvis en muggen F&B Manager trøst – kaffe, eplekake og is – i solveggen hos Steinstø Frukt og Kakebu. Derfra var ferden mot Kvanndal ferjekai betydelig mer oppstemt.

Noen kilometer før Kvanndal skimtet vi ferja ved kaien, fikk det nødvendige påskuddet til å skru opp tempoet, og rullet om bord i ferja like før bommen falt. En smule forhastet, skulle det vise seg.

På vei over fjorden fikk vi løypemelding fra resten av laget, og det ble klart at ventetida på Digranes, uten nøkler og klesskift, ville bli lang. En lengre rute via Hardangerbrua og østsida av Sørfjorden til Odda og Digranes ville vært det riktige. Det ble nødvendig å bunkre kalde forfriskninger på nærbutikken i Utne.

Apropos forfriskninger. I Hardanger drikker man sider, og vi valgte å bruke den ufrivillig gode tida til å lete opp kortreist drikke fra et av bryggeriene langs Sørfjorden. Under en kort fotostopp på Agatunet fikk vi tips av erfarne fjordfolk at hos Åkre – «Aokre gard» – på Nå var det det mulig å kjøpe sider. Vi lette opp Åkre gard, og etter litt snoking og et par telefonsamtaler dukket mor Åkre smilende opp. Staben for øvrig var på matmesse i Bergen, så nå styrte hun butikken og hjalp oss til noen flasker Åkresider. På kjøpet fikk vi litt historie om garden, eplene og siderproduksjonen. Og om eksperimenteringen med eplesprit som så vidt var i gang (vi kan svinge innom på neste Hardangertur og, vi…). Og om engelskmennene, de luringene, som har begynt å dyrke «dårlige eple» slik at de slipper å sortere og kjører hele avlingen rett i pressa.

Hardangerskjemaet

Vi var en smule i ulage denne fredagskvelden. Hardangerhelga har et fast mønster, innarbeidet over år. Fredag handler om tilreise med ankomst sen ettermiddag/tidlig kveld, litt avhengig av hvem som kjører og realismen i tidsestimatene. Og en overkommelig middag, i blant overlatt til andre enn F&B Mgr (med varierende suksess, men det er viktig å la folk prøve seg). Ellers godt med forfriskninger, gjensidig oppdatering og løsing av svært store og bittesmå verdensproblemer. Lørdag: lang bortreist-frokost, fulgt av fysisk fostring gjerne i form av en fjelltur, så etter hvert lørdagsmiddag som normalt krever både gode forberedelser og avansert teamarbeid på kjøkkenet. Søndag starter som lørdag, med lang frokost, men resten varierer.

For første gang har noen, det vil si S, rokket ved dette mønsteret. Han hadde manøvrert seg inn i en dobbeltbooking, og måtte dra hjem etter frokost lørdag. Han skulle muligens i et surprise-femtiårslag lørdag kveld, til en kar som han kanskje hadde truffet i ungdommen. Det var litt mystisk, det hele (og vil nok få etterspill, muligens langvarige). Uansett, Hardangerskjemaet var fucked. Fredags- og lørdagsmiddagen måtte bytte plass, mens vi desperat prøvde å opprettholde resten av planen.

Bortsett fra at O ikke klarte å lese handlelista, ankom Digranes med kritiske mangler i handleposen – og måtte ta strafferunde til Odda, så gikk fredagskvelden etter forholdene bra. Lammegryte inspirert av nordafrikanske smaker kom på bordet. Godt utpå kvelden, riktignok, men i god tid før lights-out. Sammen med en god vin traff gryta sitt kresne publikum, og det ble bra stemning rundt bordet, tross ulaget. Rosignalet gikk tidlig; ambisjonsnivået for lørdagen var lagt høyere enn vanlig.

Lørdag 1. september: 80 prosent

«Positivt sjølsnakk, Å! Kjempeviktig med positivt sjølsnakk.» Å hadde brukt de første to kilometerne av grusmotbakken til å understreke at 1) dette var mye brattere enn han hadde tenkt, at 2) han ikke var i form til dette, at 3) vi andre gikk så j… fort, at 4) det hadde vært mye kjekkere å gå til Raunsdalen, tross alt, og generelt at 5) dette var en usedvanlig dårlig ide. Krydret med det han rådde over av invektiver og generell bannskap. Kom aldri til å gå bra. For så vidt en naturlig videreføring av protestaksjonen som ble født for et par år siden, når resten av turlaget foreslo å gå til Trolltunga og vippet Å permanent ut av komfortsonen.

Uansett, Å hang tungt over sine «Nordic walking» vandrestaver, nylig innkjøpt for å omfordele belastning fra slitent knestell over på armer og skuldre. Han er i blant en smule lettlurt, og var nå litt snurt over at vandrestikkene likevel ikke opphevet fysikkens lover. Problemstillingen er i utgangspunktet enkel: for stor masse skal løftes 700 meter av et for dårlig trent maskineri. Resten av laget var i ferd med å gå lei av klaginga, men i stedet for stygg kjeft prøvde vi til en forandring med positiv psykologi: «Du må jo forstå det, Å, at denne sytinga bare gjør det verre. Du må ha mer positivt sjølsnakk!».

Årets tur var Dronningstien, eller offisielt Hennes Majestet Dronning Sonjas panoramatur. En seksten kilometers tur fra Røte ved Kinsarvik, opp på fjellryggen sørover langs Sørfjorden, ned til Lofthus via Munketreppene. På ut.no karakterisert som «krevende», hvilket har skremt Å til å lete opp en kilde som påstår at Dronningen faktisk aldri hadde gått stien for egen maskin, men derimot fløyet helikopter store deler av turen. Fake news, selvfølgelig, og et snev av majestetsfornærmelse, men desperate times call for desperate measures.

Grusveien fra Røte opp til Heng hvor stien starter (fra ca. 200 til 900 meter over fjordnivå) er seig, og kan sluke både motivasjon og energi hvis en legger i vei med for høy marsjfart. Det hjalp ikke at vi ble forbipassert av en sliten Hiace full av komfortvandrere som hadde kjøpt seg ut av 700 meter motbakke, ei heller at sjåføren på returen muntert kvitret at «dere må se på det som en del av turen». Han var et øyeblikk i overhengende fare for å få en nykvesset vandrestav gjennom tinningen – men det hjalp med litt sjølsnakk.

Yr.no hadde publisert værmeldinger etter lykkehjulmetoden de siste dagene, så vi var forberedt på alt. Men forholdene var nå overraskende gode: gløtt av sol, behagelig temperatur, lite vind. Egentlig perfekt for en fjelltur. Vi hadde brukt tid på fredagskvelden for å time og tilrettelegge, og ofret under noe tvil den klassiske bortreist-frokosten, dvs. to timer med god mat og prat, til fordel for tidlig avreise fra basen slik at vi kunne starte vandringen senest kl. 10. Klokka passerte 11 når vi låste bilen på Røte, og vi var allerede ved start en time bak skjemaet som la opp til komfortabel målgang på Lofthus, velfortjente forfriskninger på Ullensvang Hotell før retur til Digranes og lørdagsmiddag i god tid før midnatt. En time forsinket start, lavere marsjfart enn planlagt, ytterligere bremset av, vel, annen støy. Dette lovet ikke bra, og litt sjølsnakk måtte til for noen hver.

Heng, Dronningstiens startpunkt. Allerede her åpenbarer det seg en fantastisk utsikt over fjordlandskapet og krysset hvor Sørfjorden, Utnefjorden og Eidfjorden møtes. Med ruvende Oksen (neste års turmål?) midt i krysset. Skiltet ved Dronningens signatur justerte nå opp turen til kategori «ekspert». Det var litt kult, og pumpet umiddelbart ny energi inn i Ås walking sticks, såpass at han noe uventet la i vei først i løypa, i et tempo som overrasket resten av gruppa og aller mest ham selv. Overmotet slo selvfølgelig rekyl etter et par hundre meter, men det trenger vi ikke utdype.

Delt ensomhet

Turlaget bortreist.no kaller vi oss. Tur i betydning reise, og tur i betydning gå på tur. Et flertall i laget kjenner både en forpliktelse til, og en glede over gå på tur-delen, og legger alltid inn en solid fottur i lørdagsskjemaet til Hardangerekspedisjonen. Mindretallet ser noe annerledes på dette. Det gir seg utslag i høyst ulikt ambisjonsnivå for den fysiske fostringen, og i blant høylytte og emosjonelle ordskifter som fra utsiden neppe framstår som dialog mellom venner.

Å gå på tur handler om mye, blant annet balansen mellom alenehet og fellesskap. Her er det flere grøfter å gå i. Noen går alltid på tur alene, og insisterer på at alt annet er meningsløst. For et turlag blir nødvendigvis dette en litt uheldig strategi, hvor kun nedleggelse er logisk utgang. De som styrer til den andre grøfta går ikke på tur med mindre de er en gjeng. Noen har tenkt lenge og grundig over dette, og funnet at hvis ikke gruppen er for stor, kan man likevel balansere disse hensynene. Man kan få den viktige opplevelsen av ensomhet, men da sammen med andre. Shared solitude kaller Frederic Gros («A philosopy of walking») det. På norsk en slags delt eller felles ensomhet. Men hvor stor kan gruppen da være? Et sted rundt fire medvandrere går det en grense:

«With more than four companions, the party becomes a colony, an army on the march. Shouts, whistles, people go from one to another, wait for each other, form groups which soon become clans. Everyone boasts about their equipment. When it’s time to eat, they want you to ‘taste this’, they produce culinary treats, outbid each other … It’s hell.”

Bortreist.no består av fem medlemmer. På kanten av helvete, altså. Denne lørdagen, på Dronningstien, var laget redusert til 80%. Fire medlemmer. Hvordan ville det slå ut?

Espresso på Duk

Antakelig må Dronningstien appellere sterkt til kvinner – fra de helt unge til de godt voksne – for kvinneandelen blant vandrerne vi møtte på stien var uvanlig høy. Konseptet «jentetur» var trolig fellesnevner for mange av dem. De fleste mistenkes for å ha gått glipp av Gros’ advarsler, og trodde følgelig at de var lykkelige der de marsjerte i troppen sin.

I den grad noen fortsatt skulle være i tvil: Dronningstien handler mye om bakker. Både mot og med, naturlig nok, men bakker. Kanskje ikke så rart: Med mindre en skal tusle rundt i fjæra er bakker i stor grad essensen av Hardanger. Grusbakken opp fra Røte er redegjort for. Når en først har kommet opp til den offisielle stien er det mer variert og fint å gå, men i gjennomsnitt fortsatt motbakke, helt opp til platået ved ca. 1100 moh. som nås etter ca. 9 km. Fra dette høyeste nivået er det stort sett nedoverbakke helt til Lofthus. Blir nesten for enkelt, tenkte vi karslig under middagen kvelden før. Nok en feilvurdering.

Ved toppunktet kom vi i prat med andre vandrere, og fikk overtalt ei hyggelig dame, som muligens gikk i delt ensomhet med en mann som holdt seg litt på avstand men kikket skeptisk på oss, til å ta et lagbilde av 80 prosent. På kanten av stupet over Sørfjorden. R d.y. er generelt opptatt av å ta seg bra ut på bilder, og glemte et øyeblikk risikoen ved å sitte på kanten. O er like forfengelig, men glemmer ikke høydeskrekken så lett, og forsøkte å lure seg selv med å lene seg innover fra stupet.

Etter toppunktet rundt 1100 m skiftet plutselig rytmen og rekkefølgen i laget. Mens Å i de foregående kilometerne stort sett hadde ligget bak og mumlet under sin personlige uværssky, ble han etter toppunktet angrepet av akutt høyderus og satte nedover i et avsindig tempo så armer, bein og vandrestaver gled over i hverandre i noe som på avstand minnet mest om tumbleweeds. Eller Bippe Stankelbein på flukt fra Per Ulv. Resterende 60 prosent visualiserte snubling og fall, fulgt av styrting utfor fjellskrenten, redningsaksjon, beinsplinter, blod og tidlig død. Og ødelagt lørdagsmiddag! Til alt hell brant rusen ut, og når vi nådde Duk, hvor vi kunne stirre 1 km rett ned på taket på hotell Ullensvang, hadde ting normalisert seg.

Vi rotet oss nå inn i den villfarelse at turen praktisk talt var over – Lofthus lå jo rett under oss! – og at vi dermed hadde rikelig tid til å fyre opp kokeapparatet og nyte noen poser Real Turmat, type storfegryte. Med spesialmikset krydderblanding for anledningen.

Gryta smakte fortreffelig. Etter turmaten hører naturligvis en nykokt kaffiskvett med. Mange nøyer seg med sterk, nesten ferdig trukket kokemalt, og regner siling og spytting av kaffegrut som en del av sjarmen. O er ikke komfortabel med kokemalt og grutspytting, og tryllet fram espressokanne og ditto malt kaffe fra sin nyinnkjøpte Berghaus-sekk fra Oddas egen sport-outlet (jf. en time forsinket start…). To kopper fjellespresso gjorde underverk, så denne espressokanna kan gjerne ligge i beredskap til framtidige utflukter.

Avmarsj. Lette i steget (nå var det jo bare nedoverbakke!) la 80% i vei mot Lofthus. Eller, det gikk svakt nedover i et par hundre meter, før stien begynte å klatre igjen. I all verden? Gått feil? Nei, de blå turmerkene var ikke til å ta feil av. Burde vi ikke svingt til høyre nå? Skal vi marsjere helt til Tyssedal? En smule usikkerhet bredte seg, Å la seg trygt langt bak, mens R (d.y.), som syns stien nær kanten var blitt for skummel, la seg konsekvent ti meter lenger opp i fjellsida. Etter at han ble småbarnsfar (det blir man gjerne først, så storbarnsfar etter noen år) har han anlagt et enda mer bekymret sinnelag enn før, med noe overdreven fokus på risiko. Andre ville kanskje brukt ordet pinglete, men det går dårlig sammen med vår nyvunne begeistring for positiv psykologi og utviklende sjølsnakk. Etter en kilometer støtte vi på en stødig odding med vandrestaver og bredt ganglag og spurte om råd og retning. «Nja… ein må rekna et par timar ne te Lofthus», resonnerte han sindig. Seriøst, mann? Kan umulig være så langt ned? Antakelig så han panikken i ansiktene, og skyndte seg å tilføye «men nå e’ de’ ikkje sikkert mine estimat e så go, for eg går no ganske seint». I gleden over å ha funnet en likesinnet stavvandrer tok ikke Å inn alvoret her, men resten (60%) ante konsekvensene, og gikk løs på de to timene med bekymret hast.

Etter hvert nådde vi stidelet hvor den egentlige nedstigningen begynner. Krysset på Rjukande ligger 1000 meter over havet. Vårt mål lå på ca. null moh., og differansen skulle vise seg å bli en tung og syrefylt høydekilometer. Det startet bra. Nedover fjellsida er det laget en god sikksakksti, med store steinblokker – «Munketreppene» – gravd inn i terrenget, slik at det gikk radig nedover. Eller, det kunne gått radig. Å hadde låsing i knestellet og var dels frustrert, dels fornøyd med at han til slutt fikk rett: det var en dårlig ide dette her. Munketreppene er etter sigende lagt ut av munker fra Opedal en gang i senmiddelalderen, rundt 13- til 1500-tallet. Opedal skal ha blitt drevet som et underbruk – en grangie – av Lyse Kloster. Uansett tidsperiode og forbindelser med det overjordiske: noen har gjort en formidabel jobb med å steinsette stien i det bratte terrenget over Lofthus.

Forsinkelsene ballet på seg, og lørdagsmiddagen sto i fare for å bli søndagsfrokost. Grep måtte tas, og etter kjapp rådslagning skar R (d.e.) og O gjennom, gikk i forveien ned mot Lofthus så raskt beina bar, for å hente bil i Kinsarvik og etter hvert plukke opp restene av Å og R (d.y.) på returen. Turen videre ned var overraskende bratt og krevende (den sindige oddingen med stavene visste hva han snakket om). Munketreppene er effektive, men de går snart over i en grusvei som slynger seg i lange sløyfer nedover fjellsida. Vi hadde lært at korteste vei mellom to punkt er en rett linje, droppet de lange svingene og smatt karslig inn på den bratte stien som ikke svinger som grusveien, men går rett ned gjennom skogen. Det gikk rasende en stund, men så begynte låra å riste og melkesyra å etse idet den marinerte musklene i lår og legger. Når vi etter hvert kom ned til frukthagene var ganglaget ikke til å kjenne igjen. Om det var god trening eller ren nedbryting er fremdeles uklart.

Etter en rask biltur tur-retur Kinsarvik, med innkjøp av væske til en dehydrert og bekymret R (d.y.) som gikk og virret uten styrefart oppunder Nosi, fant vi igjen de to, litt ute av kurs halvveis oppe i fjellsida. Det hadde bygd seg opp litt surskap og kjefting mellom de to i baktroppen. R (d.y.) var rett og slett blitt nødt for å gå fra Å, som gikk så seint at R (d.y.) var redd for å miste balansen og havne i ålvelte. Det gikk sterkt inn på han som ble forlatt, og som straff måtte R (d.y.) kjøre alene fra Lofthus, i Ås bil, tilbake til basen.

Tilbake på Digranes smakte noen kalde øl usedvanlig godt før lørdagsmiddagen. Å, som etter et par slike var i det fortrolige humøret, begynte å komme med innrømmelser: «hvis eg ska vær heilt ærlig, så e eg jækla gla for at dokker drar meg med på sånt som detta. Eg trenge det jo…». Dette skulle vi selvfølgelig hatt på tape, for neste morgen var det klart at noe slikt hadde aldri blitt sagt.

Normalt er det stort, kollektivt engasjement rundt lørdagsmiddagen på Digranes. Denne kvelden var kjøkkenteamet redusert til F&B Manager R (d.e.) og en usedvanlig ufokusert O. Men det kom nå en sopprisotto med kyllingbryst på bordet til slutt. Den var ikke innertier, og Å (som jo hadde bestemt seg for å være ærlig denne kvelden) konkluderte som sant var at brystet kanskje var bittelitt tørt… Harmonien ble reddet av en særdeles god hvitvin.

Bortreist.no var som nevnt redusert til 80% denne lørdagen. S hadde dratt av gårde etter frokost, og nå sto det en tom stol på hans plass. Et bilde med stearinlys på hans plass ble vurdert å være litt i overkant, så hans hjørne ble oppbevaringsplass for vinflasker. Uansett, S var savnet, på tross av at han hadde ødelagt rytmen i bortreist.nos Hardangerhelg.

Samtidig kunne vi glede oss over at R (d.y.) likevel ville spise middag med de resterende 60%. På det tyngste og mest dehydrerte over Lofthus meldte han at han kun skulle ha et par skiver brød og så legge seg. Nå er han som kjent inne i en fase hvor han er mer følsom enn vanlig. Årevis med pappaperm og springflo av hormoner i heimen har satt sitt preg, og er antakelig mye av grunnen til at han har begynt å bruke samme tonefall og formuleringer til turlaget som til sin toårige sønn (eller noen uker gamle datter). Når han forteller med tydelig diksjon og for høyt detaljnivå at han skal snyte seg, slå lens eller gjøre bruk av andre av sine tallrike kroppsfunksjoner. Vi får tro at dette på et tidspunkt går over, så turlaget kan komme seg ut av barselfasen.

Søndag 2. september. Hjemreise

Endelig var det mulig å sitte i ro og nyte bortreist-frokosten, uten overhengende hastverk (eller bekymring for motbakker og smerte) for å komme opp i fjellet. Søndag formiddag skal ikke være masete. 20% av laget manglet fremdeles, og det faktum framkalte en blanding av savn (det manglet et perspektiv i formiddagsdiskusjonen) og irritasjon (han køddet tross alt til Hardangerskjemaet).

Søndagene varierer i innhold. Hvis fint vær: veldig lang formiddagskaffislabberas på altanen som står med en fot i Sørfjorden, med Hardangeromgivelser som nesten bikker over i en postkortklisje. Eller en spasertur i nabolaget på Digranes, hvor vert R d.y. øser av familiehistorie og mer eller mindre sanne anekdoter. Eller det er mer friskispreget med skikjøring på Folgefonna sommerskisenter. Ikke si at vi ikke har bredde i turlaget! Denne søndagen ble mest forberedelser til avreise.

Returen for undergruppa mc.bortreist.no var lagt via Folgefonntunnelen, sørover gjennom Kvinnherad, med avreisetidspunkt fra Digranes styrt av en ferjeavgang fra Matre litt utpå dagen. Lavere temperatur enn fredagen, skydekke som stort sett sperret for sola, men fremdeles ypperlige forhold for tohjulinger. Og veiene på returen sto slett ikke tilbake for fredagsruta. Under kaffepausen i Rosendal demret det for ruteplanlegger Å at vi hadde knapt med tid: han hadde ikke reflektert over at det Matre han fikk treff på i navigasjonen faktisk lå ganske langt unna ferjeleiet som også kalles Matre, men

ligger i Geitavika et godt stykke ut i fjorden. Turen over fjellet fra Dimmelsvik til Matre ble dermed preget av flere hakk mer offensiv kjøring enn vi ellers pleier å praktisere. Men det ble en uventet bonus: de femten kilometerne er skikkelig morovei for motorsykler, opp og ned og veksling mellom skarpe svinger og lengre strekk gir skikkelig kjørefølelse. Dette må gjentas!

80 eller 100 prosent?

I skrivende stund har laget ikke hatt sitt første ordinære styremøte etter Hardanger 2018, og følgelig ikke fått diskutert skikkelig erfaringene med 80 prosent gjennomføring. Et annet treff som vi oppfattet som en etablert tradisjon (i hvert fall inntil Hardanger 2018), nemlig lutefisklag i Siggjarvåg i november/desember, lot seg i år ikke gjennomføre. Det er uvisst om disse tingene henger sammen og er et tegn på noe mer alvorlig, og det er derfor med en viss spenning vi ser fram til et nært forestående julemøte i laget.