Svalbard 2015: bortreist.no på iskanten

Adventdalen, 11. april 2015, 12:00

«God som ny…ikke sant?». Å prøvde desperat å hente aksept for at en ørliten snøscooter-rulle ikke var noe å ta på vei for. Åtti prosent av bortreist.no sto i en halvsirkel rundt en veltet Yamaha Venture snøscooter og rytter Å. Fire bekymrede par øyne fokuserte vekselvis på nevnte rytter, som var lett rystet men ellers i god behold, og ei rødblond, litt betenkt Bodøjente i grønn scooterdress. Ekspedisjonen rakk cirka tjue minutt i salen før første velt var et faktum.

Under briefingen en time tidligere kom spørsmålet som vel er uunngåelig når fem karer skal på scooter-ekspedisjon på Svalbard: «Hvor fort kommer vi til å kjøre?». Svaret var naturlig nok at det kom an på hvordan vi skikket oss. Kjøre med vett inntil vi ser at dette fungerer, altså. Akkurat nå var vi sterkt i tvil: ville en rulle etter tjue minutt være innenfor «kjøre med vett»? Vi fryktet å stå foran en tredagers scootersafari i dorgefart, en av oss i verste fall med en tung (og sur) passasjer. Noe ganske annet enn det vi kollektivt hadde visualisert de siste månedene.

Til slutt kom de forløsende ordene – «eh…ja, god som ny» – fra guide Anne Marthe.

Funken, Longyearbyen, noen timer tidligere

Fra vårt frokostbord i Funktionærmessen på Hotel Spitsbergen – «Funken» – på toppen av Longyearbyen slukte vi synet av Adventtoppen og Hiorthfjellet, badet i arktisk morgensol under en skyfri himmel. Det lave, grå skydekket fra ankomsten dagen før var nå knapt et vagt minne. Dette var nesten for godt til å være sant, og tegnet et perfekt bakteppe for starten på vårt eventyr. Det gjorde det antakelig også for Børge Ousland og Alexander Gamme, som skulle i en annen retning med en annen gruppe, men hadde valgt å spise frokost ved nabobordet. Bortreist.no var såpass oppstemt at vi et øyeblikk vurderte om ikke vi og burde melde oss på en Nordpolekspedisjon med d’herrer Ousland og Gamme. Det gikk over.

Adventtoppen og Hiorthfjellet

Bortsett fra for R (d.e.), som hadde logget et Svalbardbesøk noen år tidligere, var dette første besøk for bortreist.no, og forventningene var spent høyere enn for noen av turlagets tidligere utflukter. Vår ekspedisjon var en tre dagers scootersafari, med egen guide og overnatting i Spitsbergen Travels hytte – «lodgen» – tre mil øst for Longyearbyen.

Bortreist.nos største fotoentusiast var over seg av forventninger til alle motivene som lå og ventet, og øverst på lista sto bilde av snøugle. Er du sikker på at det finnes snøugle på Svalbard? prøvde noen av oss. Ja, ja, klart det!

Snøscooter for dummies

For flere i turlaget var dette første møte med snøscooter, og på Spitsbergen Travels base ble vi tatt gjennom teorikurs og grunnleggende kjøreteknikk. Selv om den har et styre som ligner, er snøscooter noe annet enn motorsykkel. Vi lærte det viktigste om kjøreteknikk, sittestilling – «som en sekk», vektplassering – «flytt på rumpa!», og start og stopp. Og hvilke knapper som bør stå i rett stilling slik at du får starte og komme deg avgårde fortere enn en irritert (og raskt akselererende) isbjørn. Og husk, en snøscooter har en kraftig motorbrems (der ligner den på motorsykkel!) som gjør at om du slipper gassen for fort på glatt underlag får du en god gammeldags «brekksladd». Dette forsto vi jo, i teorien, men evnen til å overføre teori til praktisk handling er som kjent urettferdig fordelt.

Påkledning for scooterkjøring i Arktis består av godt polstrede kjøredresser, varme støvler, hansker, balaklava og hjelm. Minner sterkt om barnehagedress, men er helt nødvendig for ikke å pådra seg forfrysninger. Selv om det ikke var dramatisk kaldt denne formiddagen, kun seks–sju kuldegrader og forsiktig vind, ville fartsvinden gjøre effektiv temperatur betydelig lavere.

Siste forberedelser

Solskinn, skarp vinterluft, storslåtte kulisser i nyanser av hvitt og blått. Kombinert med brumming, gode vibrasjoner og eksoslukt fra nystartede motorer. Tre dager og milevis med snø og is venter. Du skal være rimelig uinteressert for ikke å kjenne antydning til kribling i en sånn situasjon.

Startsignalet kom og vi la i vei i rolig bli-kjent-med-scooteren-tempo over isen innerst i Adventfjorden, som umerkelig ble til elvedeltaet som utgjør gulvet i Adventdalen. Et stykke innover fikk vi stoppsignal for en første sjekk. Alt OK? Check! Ingen kuldelekkasjer gjennom glemte glidelåser? Check! Greit å kjøre scooter? Brede glis og tommel-opp hele veien.

Første sikkerhetssjekk i Adventdalen

Stoppestedet vårt lå ved punktet i Adventdalen hvor rette linjer ut fra Endalen, Todalen og ikke Tre- men Bolterdalen møtes. Med utsikt til fjellsidene hvor gruve 5, 6 og 7 er borret inn, fikk vi første leksjon i Svalbardhistorie, en historie naturlig nok sterkt knyttet til gruvedrift. Av gruvene nær Longyearbyen er det nå kun gruve 7 som fremdeles produserer.

Vi startet opp igjen, og la nå marsjfarten et knepp opp. Skulle bare mangle, tross alt hadde vi nå opptil flere kilometer bak oss i salen! Riktignok på underlag flatt som et stuegolv, uten kompliserende element som humper, skavler og is, men kilometer er kilometer. Det gikk som det måtte gå, og ved første utfordring, noen blanke issvuller med ørlite høydeforskjell, var første scootervelt et faktum – etter en oppskriftsmessig ukontrollert brekksladd etter for rask gass-slipp.

En scootervelt er ikke veldig uvanlig, men uerfarne førere reagerer gjerne instinktivt med å sette ut foten for å hindre velten. Dårlig ide. Tre hundre og femti kilo motor på ski lar seg ikke stoppe av en fot, som mest sannsynlig knekker som en fyrstikk under scooteren. Hold foten innenfor, eller hopp av! lærte vi på briefingen. Flaks – eller dyktighet, litt avhengig av hvem man spør – gjorde at Å hoppet/ble kastet av midtvelts. Ingen lemmer ble ødelagt, men stoltheten fikk ei tydelig skrape. Scooteren klarte seg noenlunde, selv om deksler og bøyler hadde en noe annen form og plassering enn ved avreise.

Guide Anne Marthe var løsningsorientert og tilgivende – «eh…ja, god som ny» – og vi var snart på vei mot lodgen. Litt klokere, og med et nyttig våpen i bakhånd dersom Å ble stor i kjeften.

Iskanten i øst

Turer som dette har ikke en helt fast reiseplan. Værforholdene skifter, isen lever, og hvilke områder som er tilgjengelige og tilrådelige kan variere. Opprinnelig plan for første dag var utforsking av området rundt lodgen og dalene i nærheten – kjøretrening for ferskinger. Men vi hadde gjort unna viktige nybegynnertabber og var klare for tyngre etapper. Med optimale forhold foreslo Anne Marthe å legge turen østover, opp over breen og ut til østkysten.

Spitsbergen Travel byr på lunsj – Real Turmat i riktige omgivelser

Etter en rask mellomlanding på lodgen var vi på vei gjennom Eskerdalen og østover mektige Sassendalen. Forbi Wallenbergfjellet opp mot Sabine Land og inn i tåka på Nordmannsfonna. Den lettet heldigvis etter en stund, og avduket Storfjorden i øst, og bak den igjen Edgeøya og Barentsøya, Svalbards sørøstlige arm.

Vi søkte en stund etter isbjørn nede på isen fra Dunérbukta nordover til Mohnbukta og Teistpynten. Bamsen fant vi ikke, men vi møtte tallrike ringsel som døste på isen, kikket uinteressert på oss inntil vi dristet oss innenfor intimsonen deres, hvorpå de smatt overraskende raskt og smidig ned i hullet sitt.

Ringsel ved Storfjorden

Etter retur via Königbergbreen og Sabine Land, var det beinstrekk der fonna begynner å falle ned i Sassendalen. Ei selskapssyk Svalbardrype dukket opp fra intet for å henge med oss. Selv om den er et ettertraktet jaktbytte har ikke Svalbardrypa tatt inn over seg at mennesker kan være skumle. Vi ruslet rundt på fonna – rypa labbet etter. Ikke nærmere enn halvannen meter, men heller ikke lengre unna enn fire–fem.

Selskapssyk og modig Svalbardrype

Vi var komfortable på scooteren nå, og «rollover» Å hadde holdt seg på rett kjøl gjennom tjue mil. Sersjant Anne Marthe løsnet litt på tøylene, så returen kunne gå i høyere tempo. Strengt tatt har ingen av oss ridd inn i solnedgangen godt tilbakelent på en Harley Davidson, men cruiset tilbake gjennom Sassendalen var garantert Svalbard-ekvivalenten av et «sunset ride» vestover langs Route 66.

Drittsekken på lodgen

Lodgen ligger fint plassert der du tar av fra Adventdalen i retning Eskerdalen. Den er noe mer komfortabel enn Svalbards tradisjonelle fangsthytter, med kjøkken, tre soverom og stue – og et toalett på «klassisk Svalbard-vis», som Spitsbergen Travel formulerer det på sine nettsider. Det betyr svart søppelsekk, trædd under ramma på toalettsetet, med fritt fall tilstrekkelig langt ned i frosten til at eventuelle avgasser fryser før de rekker å bli sjenerende. En av de mer funksjonelle drittsekkene vi har møtt på.

Lodgen – i den blå timen

Middagen på lodgen var oksekjøtt «sous vide». Supplert med kjølig rødvin fra kartong ble det et herremåltid, krydret med Svalbard-anekdoter og -trivia, godt oppmuntret av utømmelig vitebegjær hos bortreist.no. Polarmus er ganske skumle, er de ikke? Og denne snøugla, når får vi se den, egentlig? Anne Marthe kunne ikke erindre noensinne å ha sett denne fuglen på Svalbard.

Eskerdalen, 12. april 2015, 08:00.

Strålende solskinn reflektert fra fjelltoppen Skolten blendet fort opp mysende morgenøyne i gardinsprekken. Om mulig var dette enda bedre enn dagen før: noen grader kaldere, hvit frostrøyk, blendende hvitt og blått. Svalbard!

Destinasjon denne dagen var den fraflyttede gruvebyen Pyramiden. Både Tempelfjorden og Billefjorden var islagt, så det ble mulig å rekke fram og tilbake på en overkommelig dagstur. Værgudene var åpenbart på vår side. Så langt.

Avreise. Destinasjon: Pyramiden

Det er noe rart med opplevelsen av avstander på Svalbard. I overgangen fra Eskerdalen til Sassendalen utfordret Anne Marthe oss til å anslå avstanden ut til iskanten der Sassenfjorden ombestemmer seg og blir Tempelfjorden. Nja, tre-fire kilometer? Kanskje seks? Fasiten er nærmere to mil. Arealene er store, med lange strekk uten elementer som bryter opp og skaper opplevelse av avstand. Denne illusjonen har satt en støkk i mang en skiløper på Svalbard. Det skaret ligger tilsynelatende «rett der borte», men man går og går, og skaret forblir like fordømt langt unna.

Ved utløpet av Sassenelva vred vi til høyre mot nordøst. Her ved inngangen til Tempelfjorden ligger fangstplassen Fredheim, som fangstmannen Hilmar Nøis bygde tidlig på 1920-tallet. Fra den første i en alder av 18 år, til den siste ved 72, hadde han 38 overvintringer her i Sassen. I perioder hadde han med seg kone, og en sønn ble født på Fredheim. Nøis dro til Longyearbyen for å hente hjelp når fødselen nærmet seg, men somlet og rakk ikke tilbake før en krevende fødsel var over. Denne påkjenningen, sammen med belastningene ved det ensomme livet i Sassendalen, gjorde at Ellen Dorthe gikk litt i stykker, ble psykisk syk og dro fra Svalbard, og ekteskapet tok slutt. Hilmar ga ikke opp. Kone nummer to, Helfrid, møtte han på Hurtigruta og lokket til Svalbard, etter sigende med følgende tilbud: «Har du løst å bli med mæ tel Svalbard, ja, se korsen æ har det og kanskje steille huset mætt i Sassen Bay tel vinteren?». Sjekkereplikken fungerte utmerket, men det er en annen historie.

To dager før vår korte stopp på Fredheim har hovedhuset blitt flyttet 35 meter opp fra sjøen, for å unngå at fjorden – som gradvis fortærer landvollen hovedhuset sto på – også svelger fangsthuset. Av og til må historien forandres litt for å bevares. Denne erosjonen, gradvis kraftigere som følge av klimaendringer, blir en stadig større utfordring for Svalbard. En rekke fredede kulturminner – per definisjon alt som er fra før 1946 – står i fare for enten å bli spist av havet som gnager seg inn, eller for å tine og råtne opp.

Noorderlicht, Tempelfjorden

Litt inn i fjorden, nær Kapp Murdoch hvor vi skal oppover i dalen, møtte vi et uvant syn. Skuta «Noorderlicht» ligger fastfrosset i isen, og har latt seg fryse inn i Tempelfjorden hver vinter siden 2004. Der tilbyr de eksotisk overnatting midt i isen. Muligens vil de samme klimaendringene etter hvert også ødelegge forretningene for Noorderlicht.

Ypperlige forhold, en guide i sprudlehumør, og trolig fravær av scootervelt gjorde at vi ble belønnet med bonustur. På toppen av Gipsdalen, like før vi igjen bikket nedover og ut mot Nordenskiöldbreen, tok vi nitti grader høyre og ga gass opp Minkinfjellet (1017 moh).

Fra Minkinfjellet, utsyn vestover mot Pyramiden

Panoramaet som åpenbarer seg fra toppen er nesten fysisk slående. Her fra taket av Spitsbergen kan man la blikket følge Gipsdalen sørvest ut til Sassenfjorden, gli østover over tilsynelatende uendelige breer perforert av en og annen fjelltopp, eller sveipe over mektige Nordenskiöldbreen og videre nordover. Eller, om vi sikter rett vest, ut over Billefjorden mot det karakteristiske fjellet Pyramiden. Ved foten av dette ligger spøkelsesbyen som tok navn etter fjellet – og var vår destinasjon denne dagen.

Nesten nede ved Billefjorden traff vi en gruppe på tur motsatt vei, som forsterket ryktet om ei isbjørnbinne med unger i Adolfbukta. Dette var lovende! Vi stanset litt ute i bukta foran Nordenskiøldbreen, men fikk beskjed om å holde scooteren i gang: det kunne hende vi fikk det travelt. Vi sveipet terrenget rundt Adolfbukta med kikkerten, fortsatte sakte langs land på øst- og nordsiden av bukta, hyppig avbrutt av nye sveip med kikkerten. Og der! Tett i tett med isbjørnspor. Spenningen steg raskt. Men nei, isbjørnen uteble. Etter hvert ga vi opp letingen for nå, og satte fart over Billefjorden i retning Pyramiden og lunsj.

Vi hadde avtalt lunsj på Hotel Tulipan, gjenåpnet et par år før vårt besøk. Det er mulig å overnatte på hotellet, noe som utvilsomt hadde vært en minneverdig om enn noe spøkelsesaktig opplevelse. Vertinne Helena virket å sjonglere rollene som kjøkkensjef, servitør, rengjøringshjelp og – noe motvillig – selger i suvenirdisken. Å beskrive henne som overstrømmende ville være å ta i, men vi fikk mat, og etter hvert et par flasker «Pyramiden-vodka» fra nevnte suvenirdisk.

Den påfølgende rusleturen rundt i byen, bak vår væpnede guide Sasja, var en fascinerende og litt trist tidsreise. Den støttet historien om en by hvor innbyggerne på få timers varsel slo av lyset og dro. Den faktiske historien var ikke nødvendigvis slik, men fakta har som kjent ødelagt mange gode historier. Avviklingen av Pyramiden foregikk over noe lengre tid, som en følge av blant annet reduserte subsidier (driften av Pyramiden har aldri vært lønnsom), politisk ustabilitet i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, og den tragiske flyulykken i 1996 hvor 141 mennesker, hovedsakelig arbeidere fra Pyramiden og deres familie, omkom når flyet styrtet ved Operafjellet utenfor Longyearbyen.

Lenin beholder et vaktsomt blikk på Pyramiden

Like før vi var tilbake ved Nordenskiøldbreen ga Anne Marthe stoppsignal, ved et hull i isen hvor utstrakt blodsøl tydelig fortalte at en sel hadde endt sitt liv i møte med en isbjørnlabb. Nå snakket vi isbjørnspotting på alvor. Forsiktig nærmere land, før Anne Marthe igjen stoppet oss. «Der!» Peker hun. Hæ? Der er det jo bare snø. «Nei, se etter, se nøye!»

Isbjørn på Svalbard
Bamsen!

Og der var hun, isbjørnbinna. Hun lå og hvilte, antakelig god og mett etter en porsjon ferskt kjøtt fra hullet i isen. En liten teddybjørn kravlet over moren, som dyttet ham vennlig men bestemt ned igjen. Den lille krabaten hadde ikke samme behov for hvile, men respekterte beskjeden og holdt seg i ro. Akkurat nå var det ingen tvil: det var en stor tabbe ikke å kjøpe den 600 millimeteren før avreise!

På vei oppover breen i retning Gipsdalen fikk vi kjenning med det humørsyke Svalbardværet. Det tettet seg raskt til med snø i lufta, konturene flatet ut, tett tåke stjal både dagslyset og horisontlinja slik at den eneste indikasjonen på opp eller ned var bevegelsene i det røde baklyset på scooteren foran. Ikke mist det av syne! Vi kjørte praktisk talt i blinde, men guide Anne Marthe navigerte stødig i det kronglete sporet ned mot Fuhrmeisterdalen. Den dama! Nede ved Kapp Murdoch løste det seg opp igjen, og om det ikke klarnet helt så ble det mulig også for amatører å orientere seg. Det gjorde egentlig ikke noe at forholdene ble litt neddempet – så fikk hjernen ro til å sortere og lagre de sterke inntrykkene.

Psssht! Fem bokser Isbjørn-Mack (sic!) synkront åpnet utenfor lodgen. Hjelm av. Godt tilbakelent i salen. Tilfredse glis. Uvant lite snakk. Det ble nesten i overkant, det her. Stille kontemplasjon, før: «men denne snøugla… den har vi ikke sett ennå?»

Eskerdalen, 13. april 2015

Vi hadde vært usedvanlig heldige, men denne morgenen var nok kvoten med postkortvær brukt opp. Nå var det grått og trist, med iskalde vindkast. Etter en god frokost var det pakking og utvask, før vi satte kursen mot Longyear. Vi hadde avtalt en siste avstikker til Elveneset, et par mil nord for Adventdalen. Ute ved den åpne Sassenfjorden blåste det kraftig, og et lite minutt uten hanskene på ga en effektiv påminnelse om at kulden er en ganske aggressiv fiende hvis du ikke holder den på avstand. Fingrene slutter fort å samarbeide, og når de ikke lenger vil lystre kommer raskt følgefeilene med potensial for større og mer alvorlige problemer for deg.

Anne Marthe og polar-tubbiene

«Hyperittfossen er fint sted for lagbilde», kom det fra Anne Marthe. Sånn ble det, og vi fant lokasjon og bakgrunn for siste lagbilde av Anne Marthe og polar-tubbiene.

Longyearbyen, 13. april 2015, 17:00

«Talar jag med … R (d.e.)?» prøvde en ung, svensk kvinnestemme i røret. Bekreftet. …som hadde reservert middag for fem på Huset? Bekreftet, det og, men nå begynte alarmklokka å ringe. Trøbbel med avslutningsmiddagen på Huset var definitivt ingen bagatell. På grunn av en misforståelse hadde man dessverre ikke råvarer til å servere oss «Meny Svalbard» denne kvelden. En skremt food & beverage manager i bortreist.no så autoritet og omdømme forsvinne som en liten sel i en sulten isbjørnkjeft.

En korthugd samtale senere hadde stemmen god forståelse av at Meny Svalbard praktisk talt var grunnen til at bortreist.no var i Longyearbyen. Hun var altså «hemskt lessen» for denne tildragelsen, men de ville strekke seg langt for at dette likevel skulle bli en hyggelig og velsmakende aften. Til en fordelaktig pris. Og om hun kunne få invitere oss til Champagnesmaking og omvisning i Husets kjeller? Kunne det falle i smak?

Huset har en av Skandinavias mest omfattende vinkjellere, og er verdt et besøk selv om du ikke er vinentusiast. Restaurantsjefen møtte oss i smakerommet med velsmakende bobler fra Ruinart, etter sigende det første rene champagnehuset. Boblene ble fulgt av omvisning i den imponerende samlingen. Muligens er bortreist.no lettkjøpte, men skuffelsen over tapt Meny Svalbard var allerede betydelig lettet av de franske boblene.

Vi gikk glipp av noen lokale spesialiteter, men som erstatning fikk vi ti–tolv (det ble etter hvert litt krevende å holde tellingen) runder med kulinarisk lykke (dog krevde blåmuggost-isen et åpent sinn). En perfekt matchet vinpakke ble presentert kunnskapsrikt og med glimt i øyet av svenske Mikael.

Etter en helaften i ordets beste forstand presenterte vår mann en regning, til umiddelbar respons at dette måtte være feil . Kunne den gjelde paret på nabobordet som hadde en treretters? Nei, nei, absolutt ikke – man hadde jo lovet oss en hyggelig pris! Sjelden har et løfte blitt så til de grader innfridd.

Mikael takket for besøket med å gi oss muligheten for å bli historiske. På sagnomsuste Karlsberger Pub i Longyearbyen hadde man fremdeles en flaske Bacardi Spice Gold, som jo var gått ut av produksjon. Den var nå på det nærmeste tom, og vi hadde muligheten for å bli de siste i verden som fikk Spice Gold på bar. Uimotståelig!

I mørket på Karlsberger gikk resten av reisebudsjettet med til noen desiliter krydret rom. En uheldig juniorbartender ble revet med og kom i skade for å gi oss hele flaska. Det var tydeligvis litt utenfor rammene av bevillingen, og en myndig barsjef krevde at flaska måtte tilbake bak disken – umiddelbart! Ja, ja, tenkte vi, inntil videre! Et par raske runder til, så var flaska tømt – og en tomflaske måtte det vel være mulig å levere ut over disken? Uansett bevillingsregler, den tømte romflaska står nå trygt plassert i bortreist.no sitt troféskap. Foreløpig har vi ikke funnet nye flasker på andre serveringssteder, så inntil videre er vi de siste i verden som fikk servert Bacardi Spice Gold over disk.

Og snøugla? Ifølge Sysselmannen hekker den ikke på Svalbard, men dukker opp en sjelden gang her oppe på iskanten. Sannsynligheten for å treffe snøugle var følgelig svært liten. Men den var større enn null, det skal fotografen ha!

Videoklipp – bortreist.no on ice!