”Kult! Kan me spisa der?” T var sulten. Moderne niåringer syns sushi er kul mat, men akkurat nå var det like mye serveringsteknologien som fristet: selvplukk-sushi fra transportbåndet som rullet rundt den ovale bardisken. Ikke alle rettene smakte like godt, men de mest krevende ble kjapt transportert videre til undertegnedes tallerken. Jo da, litt ventetid på Paddington Station kunne gå bra, og en kunne ane litt feriestemning.
Hvilket for øvrig kom godt med. Ved avreise få timer tidligere kom nemlig forfatteren i skade for å ta med feil plastmappe – den uten billetter til et herværende lavpris-flyselskap. Snart holdt vi derfor fast om tidenes dyreste A4-utskrifter: fire nyutskrevne ombordstigningskort til den nette sum av 55 pund Sterling – per stykk! Sjelden har det gitt mindre lykke å trekke kredittkortet. Knapt en optimal feriestart, men herfra kunne det bare gå én vei.
Uansett, vi nikket farvel til den lille bjørnen med kofferten, og kom oss på toget som snart rullet raskt mot reisemålet halvannen time vestover: Bath, Somerset county.
Solsbury Hill
”Climbing up on Solsbury Hill…” Du kjenner kanskje Peter Gabriels fantastiske låt fra 1978 (hvis ikke, løp og kjøp: 9 kroner på iTunes Store)? Bath omkranses av flere åser, og en av dem, Solsbury Hill, byr på utsikt over byen – ”I can see the city lights…” – med all den vakre, georgianske arkitekturen. ”Wind was blowing, time stood still…” Om den ikke helt har stått stille, så er nettopp tiden noe av det du tenker over når du rusler rundt i Bath, tidvis som i en stor, tredimensjonal historiebok.
Ett kapittel i denne handler nok nettopp om georgiansk arkitektur. Begrepet favner en salig blanding av arkitekturstiler og byggemoter som var toneangivende i England gjennom
1700- og litt ut på 1800-tallet. Georgiansk spiller på kongerekken som regjerte i perioden: de het alle George, naturlig nok, og I til IV etterfulgte hverandre på tronen fra 1714 til 1830.
Royal Crescent (med utsikt over Royal Victoria Park, der varmluftballongene tar av) og Circus (inspirert av Colosseum i Roma) er blant prakteksemplene Bath kan by på. Men glem heller ikke Pulteney Bridge som krysser elven Avon. Ferdigstilt i 1773 som kombinert bro og shopping arcade, ikke ulikt Rialto-broen i Venezia. Faktisk er broen designet med utgangspunkt i en forkastet skisse til nevnte Ponte di Rialto. Gjenbruk er ikke noe nytt påfunn.
Taking the waters
”Kjenn hvor varmt van…” – oops! Blikket gled opp fra vannet og stanset ved skiltet i knehøyde: Do not touch the water! Et kjapt blikk rundt… nei, ingen lot til å ta notis av at jeg satt der og plasket i det varme vannet. Dessuten, hvor farlig kunne det egentlig være – i neste rom tilbys man jo å smake på det samme? Vannet som opp gjennom tiden har kurert både leddgikt, spedalskhet og mye annen styggeskap. Visstnok.
De termiske kildene ved Bath har fascinert i flere tusen år. Men det var først når romerne 
tok Britannia ”under beskyttelse” at det ble orden på spa-avdelingen. Imperiebygging var hardt arbeid, må vi anta, og hva er vel da bedre enn et varmt bad for å løse opp støle muskler og stressnakke? Men romerne slo seg som kjent ikke til ro med å vasse ut i bekken og skvette litt vann på kroppen. Neida, de bygde bad. Ordentlige bad.
Midt i det første århundret i vår tidsregning begynte utviklingen av Bath (eller for en romer: Aquae Sulis) som et sted for hvile og restitusjon. Og i løpet av noen tiår var både badene og tilliggende tempel til ære for gudinnen Sulis (eller Minerva, alt ettersom) etablert. Meget populært, dog ikke helt uten skepsis: ifølge den romerske historikeren Tacitus kunne nemlig denne badingen i de varme kildene – taking the waters – fort utarte til alskens umoralske aktiviteter.
Tre-fire hundreår senere trakk romerne seg tilbake, og fra da forfalt badene (visste vi det ikke: allerede den gang ble vedlikehold av offentlige bygg forsømt!). Og gjennom de følgende århundrene ble badene revet, gjenoppbygd, revet igjen, begravd og gravd fram igjen. Til de endte opp noen meter under gateplan i dagens Bath. Omfattende utgravninger og god tilrettelegging har åpnet et fascinerende vindu mot fortiden, og vi aner vagt hvordan livet kan ha artet seg i badene for snart to millennier siden.
Narrowboating
Bath er et godt utgangspunkt for narrowboating – eller båttur-på-kanalene. Narrow boat betegnet opprinnelig de lange, smale båtene som ble tatt i bruk til varetransport og arbeid på kanalene, i takt med framveksten av den industrielle revolusjon. Da var det trebåter, trukket av en hest som ruslet langs the towpath. I dag er de vanligvis stålbåter, fremdeles med den samme smale formen, men med innmat tilpasset et moderne ferieliv. Og du slipper å fôre hesten. Tretti tusen slike båter, mange som ”hytte på elva”, flyter i dag på vannveiene i England. Noen er velholdte, kreativt utsmykket og i daglig bruk. Andre ser ut til å ha gått i opplag en gang mot slutten av den industrielle revolusjon, og fått ligge i fred siden.
Leie av båt er enkelt, Bath har flere selskap som leier ut for kortere eller lengre turer. Ved mønstring får du nødvendig opplæring, og kravene til sjømannskap og teknisk innsikt er overkommelige. Yngstemann fikk imidlertid litt å gruble på. Utleierens noe uklare kjønnsidentitet gjorde at han så seg nødt til å spørre: ”…va det egentlig ei dama?”. Betimelig spørsmål.
Vi satte kurs østover, og etter å ha betraktet båtføringen noen minutt gjorde M på tretten krav på styrmannsstillingen. Undertegnede ble omplassert til dekksgutt (og fungerende styrmann under de verste regnskyllene). M ble raskt komfortabel med skuta, og på trettenåringers vis er det enten null gass eller full gass. Det vil si full gass. Nå er ikke dette akkurat speedbåter, men de flytter på alvorlig mye vann, og det merkes jo i en smal kanal. Det tok ikke lang tid før ampre narrowboaters spratt ut av kahytten og forklarte oss i relativt utvetydige ordelag at vi nok burde dempe oss – umiddelbart – ”or you´ll rip the f… moorings off!”
140 km lange Kennet-and-Avon canal strekker seg fra Bristol i vest til Reading i øst, via Bath. Strengt tatt er det ikke én kanal, men to elver – Avon og Kennet – knyttet sammen med en kanal. Seiler du hele strekket må du håndtere rundt hundre sluser og åpne enda flere svingbroer. Sluser og broer innebærer fort litt manuelt arbeid, så det er ingen ulempe å ha et par energiske matroser i mannskapet. Innimellom svingbroene og slusene er det breddfullt av idyll og pittoreske landskap, med hyppige interessante og hyggelige avbrudd. For eksempel The George, puben ved kanalen i Bathampton, som inviterer inn på forfriskninger og pub grub ti skritt fra bredden. Eller lenger øst The Dundas Aqueduct, som byr på den litt uvante opplevelse å se ned på toget som krysser vannveien. Her ruller nemlig toget nede på bakken, mens vannet går i bro over jernbanen.
Narrowboating er langsom ferie, og en forutsetning
for å trives på noen dagers kanaltur er at en vet å sette pris på langsom tid. Men er det på plass er kanalen et godt sted å tappe ut litt oppsamlet stress. Så får en heller tåle at en ikke alltid er innenfor 3G-dekning, og dermed risikerer noe uregelmessig oppdatering av Facebook-statusen, for de som fører reisejournalen på sosiale medier.
Et velment råd til slutt. Dersom du må stoppe smalbåten, og det må du i blant, sørg for å gjøre unna nødvendig manøvrering mens båten fremdeles går forover. Da er den til en viss grad styrbar. Forsøk på å styre mens du bakker har ingen hensikt.
Bath buns or Sally Lunn´s?
Alle steder med respekt for seg selv har en kulinarisk spesialitet. Men når skottene putter kasserte kroppsdeler i sin haggis, og toscanere slår i hjel og griller et villsvin på frihånd – litt karslig mat – vil en Bathonian mest sannsynlig trekke fram…hveteboller!
Men boller er ikke uten videre boller, og her blir du nødt for å velge side: Bath buns, eller 
Sally Lunn´s. Begge gjør krav på å være selve urbolla. Bath bun er i slekt med våre hjemlige hveteboller, men har gjort en klassereise og holder seg med knasesukker, rosiner, og annen godis. For så vidt både velsmakende og fin å se til, men ellers?
En Sally Lunn´s bun, derimot, byr på mer. Rent kroppslig er hun større, såpass at hun gjerne skjæres i tre – horisontalt – før servering. Alltid (joda, alltid) nystekt, myk og varm inni, men med litt sprø, skarpe kanter. Fortrinnsvis med en delikat topping, som kanelsmør eller sitronkrem. Eller clotted cream, for de hvis preferanser går i retning det fyldige.
I følge en gastronomisk autoritet som Alan Davidson (mannen bak solide Oxford Companion to Food – hvis det ikke står der har du strengt tatt ikke behov for å vite det) er opprinnelsen hennes noe av en kulinarisk gåte – a major enigma – og gjærbakstens slektsgranskere har framsatt tallrike teorier, mer eller mindre sårbare for angrep fra historiske fakta.
Hvis Bath bun er litt som den søte, men ikke veldig spennende nabojenta, er Sally Lunn mer å sammenligne med den mystiske, men farlig tiltrekkende brunetten som ingen helt vet hvor kommer fra. En bollenes femme fatale, illustrert blant annet av historien i The Valetudinarians Bath Guide (1780), om felespilleren som ble så betatt at han etter en heftig frokost bestående av Sally Lunn´s – rett og slett strøk med. Så er du i hvert fall advart.
RoarMH, Bath 2012
[GARD]