Dunk! «…å helv…!, hva var det?» S har akkurat drylt passasjerdøra i ett eller annet som har stoppet inntil bilen som har fraktet ham fra Napoli lufthavn til hotellet vårt. Så tett inntil at han ikke får åpnet døra og kommet seg ut. Tilfeldig? En camorrista? S har både lest og sett film om Camorraen som regjerer i Campania, fantasien spant lynraskt opp ubehagelige scenarier – og som en over snittet lovlydig og dannet borger befant han seg i et par lange sekund svært langt utenfor komfortsonen.
Heldigvis var det bare en uskyldig innfødt på en sliten moped, helt uten mafiaforbindelser, som hadde vært uheldig med stoppestedet og nå var minst like bekymret som S. Som på sin side hadde fått indre fotfeste og kunne smyge seg ut av bilen, tilsynelatende uberørt, fortsatt med kule solbriller på. Bortreist.no har et rikt indre liv, og nå var vi i Napoli.
Førsteinntrykk
Det er ikke mange kilometerne fra Napoli internasjonale flyplass i Capodichino-distriktet til vårt losji P. C. Boutique Hotel i utkanten av byens centro storico. Men det er tett trafikk når vi ankommer en torsdag ettermiddag i slutten av oktober, så turen tar noe tid. Vi har forhåndsbestilt transport, blir møtt på flyplassen av en ung, smilende italiener i stram skinnjakke og geleidet til en anstendig, ganske ny BMW X6. Halve bortreist.no, i hvert fall. De andre får verken smil, stram skinnjakke eller BMW – men derimot en rufsete sjåfør med et lite, udefinert kjøretøy som på avstand minner om en sliten Opel Corsa.
Trafikken er tett, med et, vel, dynamisk kjøremønster. Oppmerkede kjørefelt er bortkastet maling. Antall biler i bredden bestemmes av tilgjengelig asfaltbredde, og kapasiteten utnyttes. Litt skummelt, men etter hvert ser vi at dette fungerer og trafikken flyter på sitt vis. Scooterne imponerer der de navigerer smidig mellom bilene i små åpninger som egentlig ikke finnes, mens føreren har flere parallelle samtaler gående: minst én på telefonen og en med en langhåret, ung brunette som gestikulerer temperamentsfullt fra baksetet på scooteren. Eller motsatt, den unge dama foran, om mulig med enda flere samtidige operasjoner på gang.
Det fungerer for alle unntatt vår bayerske X6, unnfanget i et land hvor to kjørefelt betyr nøyaktig to kjørefelt, hvor ingen krysser skillelinjer uten å blinke, og hvor alle respekterer omkringliggende kjøretøys intimsone. Ordnung. Kjøremaskinen er tydelig ukomfortabel – dens piacere di guidare er erstattet av ren frykt – alle sensorer og sikkerhetsfunksjoner piper og blinker i konstant panikkmodus. Og vår VIP-sjåfør vet åpenbart ikke hvordan han skal skru av leamikken og assimilere det tyske vidunderet inn i sitt nye miljø. Corsaen var nok allerede godt assimilert.
Napoli ser ut til å være blandet drops. Noen områder vi passerer er litt slitne, noen rett og slett shabby, andre mer velholdte. Noen utstråler en sliten, rufsete sjarm. Stedvis en del søppel. Når vi på et tidspunkt står helt fast smyger en velbrukt Vespa med mor og to små seg forbi i en liten sprekk under sidespeilet vårt: handlepose mellom beina, sigarett i munnviken, storesøster bakpå salen mens yngstemann på fire-fem balanserer glisende på fotbrettet med et nonchalant enhåndsgrep i styret. Bak den mobile familien har en offensiv møbelhandler flyttet varelageret ut og sperret av fortauet slik at ingen kommer forbi uten å legge merke til at han nå har salg på madrasser. Det hele akkompagnert av en jevn støy fra folk, biler, mopeder og liv. Omtrent det Napoli vi ventet oss. Pluss litt.
Samtidig, i sørøstlig retning, hevet over dette mylderet, ruver vulkanen Vesuv. Den står helt i ro. Har ikke skapt kaos på veldig lenge. Det er da noe.
Pizzapilegrimer
Pizzaen er født i Napoli, sies det. Bortreist.no er over snittet opptatt av mat, og god pizza står høyt på lista. Jakten på den genuine napolitanske pizzaen blir som en liten pilegrimsreise. Forventningene spennes høyt, og det er ikke alltid en fordel. Byen har rikelig med pizzarestauranter: krysser du av for «pizza» og «Napoli» på TripAdvisor får du hundrevis av treff. Men mange er ikke synonymt med gode, så basert på grundig research plantet F&B manager nålen på Pizzeria di Matteo, strategisk plassert i Via dei Tribunali i Napolis gamleby.
Matteo har en tendens til å havne på pallen i «best pizza in Naples»-kåringer. Ikke nødvendigvis øverst, der ligger ofte Pizzeria da Michele i nesten samme nabolag. Men hos Michele må en påregne en time og to i ventetid for å få seg et pizzastykke, og bortreist.no er ikke på sitt beste når de må stå i kø. Derfor Matteo.
Restauranten har også et annet claim to fame: Bill Clinton har spist der! I en pause fra G7-møtet i Napoli sommeren 1994, foreviget med svart-hvitt foto på Matteos spisekart. Om Clinton var spesielt glad i pizza vites ikke, men vi har fått med oss at han likte unge damer, i en slik grad at han endte i riksrett. Så kan vi jo spekulere på hva han brukte resten av kvelden på, etter øl og pizza hos Matteo.
Vi bestilte tre-fire varianter av Matteos toppinger. Men det skulle ikke mer enn noen munnfuller til før en lei skuffelse begynte å
bre seg. Dette var slett ikke den ut-av-kroppen-opplevelsen vi hadde forventet. Pizzaen var ikke dårlig. Men den var heller ikke fantastisk. Våre forventninger lå cirka ved fantastisk. Dette kunne vi strengt tatt gjort like godt selv på en middels dag. Det ble stille rundt bordet, for stille for en kveld på pizzeria i Via Tribunali. Vi drakk opp ølet, ga kun beskjedent med tips og gikk.
Via dei Tribunali. Den trange øst–vestgata mellom de gamle bygårdene er en høyintens treningsøkt for sanseapparatet, dag- eller kveldstid. En eventyrblanding av lukter. Intens duft av mat i mange varianter, sigarettrøyk, hvitløk, parfyme, eksos, vin, sterk kaffe – iblandet en skvett kattepiss i krokene. Små kafeer, restauranter og barer som trigger sult og tørst. Små butikker som frister med en eim av trøfler, ost og spekemat. Små biler med (litt) tålmodige sjåfører, som insisterer på å levere varene sine men som tross alt kjører rolig for å unngå masselemlestelse. Og, selvfølgelig, scootere. I alle varianter, mindre tålmodige, som sneier borti albuen din akkurat idet underbevisstheten gjør deg oppmerksom på at noe nærmer seg. En kakofoni av stemmer. Lyse og mørke, hese og klokkeklare, skingrende og rolige, unge og gamle. Som diskuterer, ler, er glade – eller triste, som kjefter – eller roper på mamma. Her pulserer det søritalienske livet, i alle dets mulige avskygninger. Og kompenserer egentlig ganske godt for en stusslig pizzaopplevelse.
Småbarnspappa R d.y. som endelig fikk voksentid ble tidlig trøtt og satte kurs for hotell, seng og tiltrengt hvile. Vi andre tåler voksentid bedre, og styrte mot en siste flaske vin på restauranten over gata for hotellet. O grep menyen og anla kjennermine, myste over brillene på vinlista som var skuffende kort. En av dem 
lignet på noe han hadde hørt om. Nei, dessverre, denne hadde de ikke. Servitøren var ikke spesielt på tilbudssida, og glante uinteressert på oss. Denne da? «No. Sorry.». O er tålmodigheten og høfligheten selv (hans egen oppfatning, og selvinnsikt kan være så mangt), men nå kunne vi ane en antydning til irritasjon: “Well, can you give us any bottle of red wine that you actually have?” Det kunne han. Og vi rundet av første Napolikveld med en flaske ubestemmelig rødvin. Umulig å vite hva den smakte; den kom rett fra kjølerommet og holdt maksimalt 4-5 grader. Og ikke var det hjelp i pregingen på glassene, den antydet at vi satt og slurpet tysk øl. Nei, alle italienere har likevel ikke medfødt svart belte i vin.
Det var på Capri…
Napoliprogrammet var ikke planlagt i detalj, men iblant er turlaget slående effektivt og beslutningsdyktig. En rådslagning over frokosten på gatekafeen ledet oss raskt til en konklusjon: Vi skal til Capri. Nå!
«Det var på Capri jeg så henne komme.» Kanskje er det litt ufint å hevde at O er gammeldags, men når det gjelder kulturelle (p)referanser er han utvilsomt en smule konservativ. «Det var på Capri jeg så hun forsvant.» På vei mot havna og Capribåten nynnet han fornøyd på den gamle slageren. Opprinnelig «The Isle of
Capri», skrevet av to amerikanere på 1930-tallet men spilt inn og sunget i utallige versjoner på mange språk i tiårene etter. Både Frank Sinatra med sin versjon og radarparet Ivar Ruste/Odd Grythe med sin ligger ligger godt inne på O sin kulturelle hjemmebane. Men selv for resten av laget, som tross alt har oppdatert litt av de kulturelle referansene for det nye årtusen, lød Capri fortsatt fristende med sin eim av gammel storhet, litt lekegrind for de velbeslåtte, og – og ikke minst – litt Sophia Loren!
Vi lokaliserte Capriterminalen, fikk oss billetter og sterk kaffe på ventekafeen før avgang. Båtturen tar mindre enn en time, og før vi nådde Marina Grande på den forlokkende øya var vi kapret av en ung, kvinnelig Capriguide, lettet for en del kontanter, merket med tydelige klistremerker som fratok oss all selvstendig vilje og verdighet, og dyttet inn i køen av likesinnede som skulle gjøre Capri på tre timer i korte busser.
Og det gjorde vi. Første stopp: Anacapri, den lille landsbyen oppe i høyden på vestsiden av Capri. Rusletur rundt i landsbyen, innom Anacapris egen Limoncello-lab (Capri hevder å være Limoncelloens hjem – i likhet med ganske mange andre), og tross litt snobbete spisevaner i miljøet: rigget turistlunsj, tydelig avtalt mellom vår kjære guide og restaurantmafiosoen på Ristorante Barbarossa (etter sjørøveren Rødskjegg – allerede her burde vi ant kjeltringstreker).
Andre stopp: Capri by, lenger øst, litt opp i høyden over havna. Litt mer by og litt mindre preg av partytelt og trøstegevinster (men fortsatt plenty Limoncello). Og litt mer folk. Men her opplevde vi det uventede at all støyen plutselig stilnet, når vi uforvarende trasket inn i et begravelsesfølge – og i det indre umiddelbart ble hensatt til Gudfaren, Corleone og Nino Rotas vakre, melankolske filmmusikk.
Vi rundet av vårt intensive Capribesøk med noen glass kjølig hvitvin på Bar Grotta Azzurra nede i havna, før retur med katamaranen. Jo, vi kunne nok ane et snev av gammel storhet, selv om den er skjult bak strømmen av turister som
skysses til øya for noen timer, plukker med litt suvenirer og et par flasker Limoncello og drar igjen (etter et glass vin i havna). Bak denne strømmen, når du leter litt utenfor den programmerte løypa, der tror vi det ligger noe.
«Jeg drar aldri til Capri igjen.» Vår gamle slager ender litt trist, selvfølgelig etter en dameskuffelse. O har imidlertid trukket helt motsatt konklusjon. En gang skal han besøke Capri igjen, for en romantisk weekend med kona, på søken etter den gamle storheten – men da uten distraherende bakgrunnsstøy fra resten av bortreist.no.
For the hill people
You want wine? spør han. Ja, det hadde vi jo tenkt. Men før vi fikk formulert et svar presenterte han de to alternativene han hadde tenkt å tilby: red… or white? Vi kunne altså få husets vin. Punktum. Men til gjengjeld fikk vi velge blant to farger. Greit nok, vin i Italia har jo vist seg å være enklere enn vi hadde trodd. Water…? Kritisk blikk på oss igjen. No, you don’t want water. Water is for the hill people! Stemningen var satt.
Vi var på Trattoria Don Vincenzo, en liten restaurant med de fleste bordene, seks-sju i tallet, spredt rundt i det lille gårdsrommet mellom husene i Via San Biagio Dei Librai. Ved ankomst ble vi strengt tatt ikke veldig imponert. Småskakt og tilsynelatende kaotisk, ymse møblement, sliten graffiti på skitne vegger, og et lealaust gjerde som skiller restauranten fra gata og muligens kan forhindre at du får Vespa i antipastoen. Men etter hvert som vi nippet i oss hver vår Negroni mens vi ventet på bord (ikke R d.y., han liker ikke bitter drikke, og slurpet søtsaker) så dette gradvis bedre ut. I tillegg rettet vår mann Enzo kjapt opp det litt rufsete førsteinntrykket, og var raskt tilbake med spisekart og tydelige råd.
Salad? Enzo myste på oss i et knapt sekund, før han selv ga svaret. NO, you don’t want salad. Det hadde han for så vidt rett i. Strengt tatt er det veldig sjelden noen i miljøet bestiller salat. Men vi har begynt å diskutere bærekraft, så ting kan skje.
Sjømat dominerer menyen, og det finnes ikke antydning til pizza. Det passet bra; fortsatt var vi en smule forbannet på pizzaiolo Matteo som kvelden før hadde påført oss slik skuffelse. Vi gikk fra en forrett med en forundringspakke av fritert 
sjømat, via spagetti med ansjossaus, en og annen blekksprut og andre godsaker, til innbakt, fritert klippfisk – baccalà. Hjulpet av en jevn strøm av Enzos eliksir, som på mystisk vis smakte bedre for hvert påfyll. Maten var særdeles velsmakende, selv ansjospastaen som dirigenten var litt forsiktig med å anbefale: if you like anchovies… you can try – if you don’t like anchovies… well, never mind. Og vår mann bidro til å løfte måltidet og stemningen i bakgården til store høyder. Krystallklar anbefaling!
Bordsetet tok slutt etter noen timer, men det var for tidlig for leggetid. Etter en rusletur vestover Via Librai – som for øvrig bytter navn når det passer – nådde vi Piazza Gesu og Nye Jesus kirke. Her fikk noen åndelig inspirasjon og kom 
på at vi trengte mer vin. Like nedi bakken i Calata Trinita Maggiore lå vinbaren med et navn vi forsto: Red Wine – Enoteca, Vineria. Rent objektivt hadde ingen av oss behov for mer vin, men det virket som en god idé der og da. Vi fikk gjort kål på et par flasker Barbera mens stemningen holdt seg høy. Vi tror i hvert fall det var Barbera, men det la seg etter hvert et slags slør som gjør det himla vanskelig å huske sånne detaljer. Men de hadde hyggelig budskap på veggen, det husker vi (eller, det har vi bilde av…).
Pompeii
Vesuv har ikke laget bråk på lenge, sa vi tidligere. Men ikke på lenge betyr ikke aldri. Et av de kraftigste utbruddene, i hvert fall det mest kjente, fant sted i
år 79 e. Kr. Etter først å ha blåst bort halve fjellet begravde utbruddet byene Pompeii og Herculaneum under aske og stein. Det er anslått at 10–15 000 mennesker omkom, mange av dem antakelig umiddelbart forkullet idet de ble truffet av den pyroklastiske skyen – en strøm av gasser, røyk, aske og stein med en temperatur i området 500–700 grader celsius. Særlig nærmere helvete er det vanskelig å komme.
Begravde Pompeii ble liggende stort sett urørt i nærmere atten hundre år, fram til systematiske utgravninger startet i 1861. Ettersom byen hovedsakelig ble dekket av aske og ikke lavastrømmer har den blitt veldig godt bevart, og har dermed gitt arkeologer og historikere et unikt vindu bakover i tiden.
En vandring i utgravde Pompeii er en tankevekkende opplevelse. En ting er nettopp at så mye er veldig godt bevart, så mange detaljer er tatt vare på. Noe
annet, og kanskje det som gjør tydeligst inntrykk, er hvor elegant, gjennomtenkt og rett og slett vakkert det må ha vært. Innbyggerne brydde seg åpenbart om estetikk, enten det var i husene og gårdsrommene eller på forsamlingsstedene. Vi spekulerte litt på hvordan det til sammenligning kan ha sett ut i Norge i år 79.
Vi valgte å rusle rundt på egenhånd med litt hjelp fra kart og Pompeii-app på smarttelefonen.
Sammenlignet med å ha en kunnskapsrik guide som prioriterer og forteller var nok læringsutbyttet magert, men det var det vi rakk, og det var interessant nok. For noen. Etter en times tid var oppmerksomhetsspennet til S, Å og R d.y. brukt opp, og det var ikke annet å gjøre enn å dele laget i to fraksjoner. O og R d.e. trasket videre i romernes spor, mens de andre, nå mette på gamle greier, søkte tilbake til den moderne sivilisasjonen og godene den tilbyr.
De utålmodige gikk uansett glipp av det beste, som Jupitertempelet, Pompeiis høydepunkt i bokstavelig og overført betydning. Og vi er sikre på at R d.y. ville satt stor pris på skiltingen som viste vei til horehuset: diskret uthogde falloser i brosteinene.
Romerne altså, de tenkte på alt. Og de visste – litt som R d.y. – å sette pris på de kroppslige gleder.
Trøfler ved kapteinens bord
Ved innsjekk på hotellet hadde F&B Manager blitt en smule imponert: på rommet sto en flaske avkjølt boblevann og ventet. Men før korken ble vridd av dukket Å opp i døra og grep inn: «Øey…den er ikke bare din, den er til alle…» Det tok 
ikke mange sekund før laget var samlet, og det viste seg at boblevannet inngikk i høytidelig kunngjøring av turlagets gave til F&B Mgr etter femtiårslaget et halvår tidligere. Og gaven? En helaften på Il Comandante, Michelinrestauranten på toppen av skipsreder Achille Lauros gamle hovedkvarter.
To kvelder senere, et kvarters spasertur fra vår base ned til havna, fant vi det gamle hovedkvarteret gjenfødt som Hotel Romeo. Det skal ikke all verden til for å booste selvfølelsen til middelaldrende menn, og den unge, kvinnelige resepsjonistens vurderende blikk, fulgt av et strålende smil og et «Very elegant, gentlemen!», ga oss et løft vi fløt ganske lenge på. Vi hadde tross alt kledd oss for anledningen. Dog må vi ta et lite forbehold for ett av medlemmene, som stilte i lys sommerbukse når vi denne kvelden sent i oktober skulle på stram restaurant helt sør på kontinentet. Det var såpass pinlig at vi velger ikke å navngi, utover å nevne det lille paradoks at det er han som bruker mest tid og bekymring på å finne passende kleskode til enhver anledning. Vi (andre) utvekslet forståelsesfulle blikk med nevnte unge kvinne, og hun gjorde ikke dette vanskeligere enn nødvendig.
Fem Vodka Martini og litt ventesnacks stabiliserte stemningen i godt, forventningsfullt leie, før vi ble hentet opp til Il Comandante – kapteinen – på toppen. Hvor kjøkkensjef Salvatore Bianco smilende ønsket oss velkommen mens menige fra hans unge tropp geleidet oss til det runde femmannsbordet, perfekt plassert med panoramautsikt over havna og Napolibukta, Monte Vesuvio ruvende i bakgrunnen.
Ingen av oss klarer å redegjøre for hvor mange retter kveldens meny besto av, men de var tallrike. Allerede første appetittvekker, oppbygd av fem bittesmå retter inkludert en sjarmerende mikrohamburger (diameter: 3 cm.), satte oss i glisemodus. Og det varte lenge. Nye smaker, kreative former, elegant presentert med vekt på lokale varer. Og matchet vinpakke med rikelig vin fra åsene rundt Vesuv.
Underveis dukket det opp en mystisk, men velsmakende grøt, med hemmelig eggeplomme gjemt inni. Idet vi var i ferd med å kaste oss over denne smatt to servitører lynraskt inn med rustfritt spesialverktøy og trøfler i hvithanskede hender. Om vi, mot et beskjedent tillegg på regningen, hadde lyst på litt nyhøvlede trøfler oppå? Bare for å gi det siste løftet? Hvem kan si nei til slikt? 
Trøflene ble nøye veid før høvling, og vi fikk beskjed om å si stopp når det var nok. Det gikk fint, inntil skriveren her ble så fascinert av dette høvleritualet at han glemte stoppsignalet – og våknet av transen først når det lå et lokk av trøffelskiver på grøten.
Dramatikken rundt gildet var ellers begrenset til en litt småskummel bordsetning bak oss, raskt identifisert som russisk mafia under etablering på Camorraens hjemmebane. Og en engasjert Å som etter mange retter (og ditto glass vin) fant ut at det var på tide å stramme opp kjøkkenet. Denne raguen, som ikke inneholdt et eneste kjøttprotein, men hadde både smak og tekstur som kjøtt (hvilket var hensikten), den var altså alt for salt, måtte de forstå. En rystet seniorservitør mistet et øyeblikk munn og mæle, før han fikk samlet seg, satt opp en stram mine og funnet igjen stemmen sin. Uten å etterlate noe rom for tvil klargjorde han at denne raguen var precisely as salty as the chef meant it to be. End of discussion. Og med ett var det Å som til forandring ikke fant stemmen sin.
Trøflene ble for øvrig veid like nøye etter høvling, og regningen ble tynget med 31 gram trøffel á 10 Euro (med en EUR/NOK-kurs høsten 2018 på oppunder tikroningen).
Bortreist.no går under jorden
Under Napoli finnes et stort nettverk av tunneler og akvedukter, hogd ut av tuff – en slags vulkansk sandstein – som utgjør mye av grunnen under Napoli. Steinen er lett å ta ut og forme, men samtidig sterk; et perfekt byggemateriale. De eldste tunnelene og hulene er om lag to og et halvt tusen år gamle, først utgravd av grekerne når de etablerte Neapolis – den nye byen. Romerne overtok og bygde akvedukter
som sikret vannforsyning til et voksende Napoli gjennom flere århundrer. Gradvis ble nye bygninger og anlegg etablert oppå og innimellom de gamle strukturene, og etter hvert ligger det overlappende lag med historie på og under gateplan i store deler av Napoli. Under andre verdenskrig ga den underjordiske byen beskyttelse under luftangrep, og fortsatt ses etterlatenskaper fra den tiden.
Denne søndagsformiddagen var det lang kø for å komme inn i Napoli Sotteranea og få guidet omvisning i underverdenen. Som kjent er bortreist.no 
ikke på sitt beste i kø, og vi så oss nødt for å gjøre en manøver som var adekvat til problemstillingen. Vi tenker effektivitet; vrangvillige sjeler ville kanskje hevde det var frekt. Vi anla forvirret turist-maskene og gled smidig forbi den lange rekka i regnet fram til starten av køen – uten at noen ytret en eneste protest. Akkurat det var en smule overraskende, men vi ser oss aldri tilbake.
Det underjordiske har evig tiltrekningskraft. Men du bør være noenlunde komfortabel med trapper. Og viktigst: eventuelle tendenser til klaustrofobi må undertrykkes. På det trangeste må du gå sidelengs med bøyd hode for å komme gjennom passasjene. Og ikke trekk pusten for dypt, da setter du deg fast.
Prinsipielt etterord
Nevnte femtiårsgave ble opprinnelig overrakt i form av et gavekort, som skapte visse forventninger (og senere en opplevelse som mer enn levde opp til dem). Men rent prinsipielt er det en hake ved det hele. På gavekortet står det blant annet at jubilantens ønsker «… vil til en viss grad bli hensyntatt…». Undertegnede kan ikke huske at han på noe tidspunkt ble forelagt noe forslag å ta stilling til, eller på annen måte bedt om synspunkter på saken. Rent prinsipielt, altså.