Svalbard 2015: bortreist.no på iskanten

Adventdalen, 11. april 2015, 12:00

«God som ny…ikke sant?». Å prøvde desperat å hente aksept for at en ørliten snøscooter-rulle ikke var noe å ta på vei for. Åtti prosent av bortreist.no sto i en halvsirkel rundt en veltet Yamaha Venture snøscooter og rytter Å. Fire bekymrede par øyne fokuserte vekselvis på nevnte rytter, som var lett rystet men ellers i god behold, og ei rødblond, litt betenkt Bodøjente i grønn scooterdress. Ekspedisjonen rakk cirka tjue minutt i salen før første velt var et faktum.

Under briefingen en time tidligere kom spørsmålet som vel er uunngåelig når fem karer skal på scooter-ekspedisjon på Svalbard: «Hvor fort kommer vi til å kjøre?». Svaret var naturlig nok at det kom an på hvordan vi skikket oss. Kjøre med vett inntil vi ser at dette fungerer, altså. Akkurat nå var vi sterkt i tvil: ville en rulle etter tjue minutt være innenfor «kjøre med vett»? Vi fryktet å stå foran en tredagers scootersafari i dorgefart, en av oss i verste fall med en tung (og sur) passasjer. Noe ganske annet enn det vi kollektivt hadde visualisert de siste månedene.

Til slutt kom de forløsende ordene – «eh…ja, god som ny» – fra guide Anne Marthe.

Funken, Longyearbyen, noen timer tidligere

Fra vårt frokostbord i Funktionærmessen på Hotel Spitsbergen – «Funken» – på toppen av Longyearbyen slukte vi synet av Adventtoppen og Hiorthfjellet, badet i arktisk morgensol under en skyfri himmel. Det lave, grå skydekket fra ankomsten dagen før var nå knapt et vagt minne. Dette var nesten for godt til å være sant, og tegnet et perfekt bakteppe for starten på vårt eventyr. Det gjorde det antakelig også for Børge Ousland og Alexander Gamme, som skulle i en annen retning med en annen gruppe, men hadde valgt å spise frokost ved nabobordet. Bortreist.no var såpass oppstemt at vi et øyeblikk vurderte om ikke vi og burde melde oss på en Nordpolekspedisjon med d’herrer Ousland og Gamme. Det gikk over.

Adventtoppen og Hiorthfjellet

Bortsett fra for R (d.e.), som hadde logget et Svalbardbesøk noen år tidligere, var dette første besøk for bortreist.no, og forventningene var spent høyere enn for noen av turlagets tidligere utflukter. Vår ekspedisjon var en tre dagers scootersafari, med egen guide og overnatting i Spitsbergen Travels hytte – «lodgen» – tre mil øst for Longyearbyen.

Bortreist.nos største fotoentusiast var over seg av forventninger til alle motivene som lå og ventet, og øverst på lista sto bilde av snøugle. Er du sikker på at det finnes snøugle på Svalbard? prøvde noen av oss. Ja, ja, klart det!

Snøscooter for dummies

For flere i turlaget var dette første møte med snøscooter, og på Spitsbergen Travels base ble vi tatt gjennom teorikurs og grunnleggende kjøreteknikk. Selv om den har et styre som ligner, er snøscooter noe annet enn motorsykkel. Vi lærte det viktigste om kjøreteknikk, sittestilling – «som en sekk», vektplassering – «flytt på rumpa!», og start og stopp. Og hvilke knapper som bør stå i rett stilling slik at du får starte og komme deg avgårde fortere enn en irritert (og raskt akselererende) isbjørn. Og husk, en snøscooter har en kraftig motorbrems (der ligner den på motorsykkel!) som gjør at om du slipper gassen for fort på glatt underlag får du en god gammeldags «brekksladd». Dette forsto vi jo, i teorien, men evnen til å overføre teori til praktisk handling er som kjent urettferdig fordelt.

Påkledning for scooterkjøring i Arktis består av godt polstrede kjøredresser, varme støvler, hansker, balaklava og hjelm. Minner sterkt om barnehagedress, men er helt nødvendig for ikke å pådra seg forfrysninger. Selv om det ikke var dramatisk kaldt denne formiddagen, kun seks–sju kuldegrader og forsiktig vind, ville fartsvinden gjøre effektiv temperatur betydelig lavere.

Siste forberedelser

Solskinn, skarp vinterluft, storslåtte kulisser i nyanser av hvitt og blått. Kombinert med brumming, gode vibrasjoner og eksoslukt fra nystartede motorer. Tre dager og milevis med snø og is venter. Du skal være rimelig uinteressert for ikke å kjenne antydning til kribling i en sånn situasjon.

Startsignalet kom og vi la i vei i rolig bli-kjent-med-scooteren-tempo over isen innerst i Adventfjorden, som umerkelig ble til elvedeltaet som utgjør gulvet i Adventdalen. Et stykke innover fikk vi stoppsignal for en første sjekk. Alt OK? Check! Ingen kuldelekkasjer gjennom glemte glidelåser? Check! Greit å kjøre scooter? Brede glis og tommel-opp hele veien.

Første sikkerhetssjekk i Adventdalen

Stoppestedet vårt lå ved punktet i Adventdalen hvor rette linjer ut fra Endalen, Todalen og ikke Tre- men Bolterdalen møtes. Med utsikt til fjellsidene hvor gruve 5, 6 og 7 er borret inn, fikk vi første leksjon i Svalbardhistorie, en historie naturlig nok sterkt knyttet til gruvedrift. Av gruvene nær Longyearbyen er det nå kun gruve 7 som fremdeles produserer.

Vi startet opp igjen, og la nå marsjfarten et knepp opp. Skulle bare mangle, tross alt hadde vi nå opptil flere kilometer bak oss i salen! Riktignok på underlag flatt som et stuegolv, uten kompliserende element som humper, skavler og is, men kilometer er kilometer. Det gikk som det måtte gå, og ved første utfordring, noen blanke issvuller med ørlite høydeforskjell, var første scootervelt et faktum – etter en oppskriftsmessig ukontrollert brekksladd etter for rask gass-slipp.

En scootervelt er ikke veldig uvanlig, men uerfarne førere reagerer gjerne instinktivt med å sette ut foten for å hindre velten. Dårlig ide. Tre hundre og femti kilo motor på ski lar seg ikke stoppe av en fot, som mest sannsynlig knekker som en fyrstikk under scooteren. Hold foten innenfor, eller hopp av! lærte vi på briefingen. Flaks – eller dyktighet, litt avhengig av hvem man spør – gjorde at Å hoppet/ble kastet av midtvelts. Ingen lemmer ble ødelagt, men stoltheten fikk ei tydelig skrape. Scooteren klarte seg noenlunde, selv om deksler og bøyler hadde en noe annen form og plassering enn ved avreise.

Guide Anne Marthe var løsningsorientert og tilgivende – «eh…ja, god som ny» – og vi var snart på vei mot lodgen. Litt klokere, og med et nyttig våpen i bakhånd dersom Å ble stor i kjeften.

Iskanten i øst

Turer som dette har ikke en helt fast reiseplan. Værforholdene skifter, isen lever, og hvilke områder som er tilgjengelige og tilrådelige kan variere. Opprinnelig plan for første dag var utforsking av området rundt lodgen og dalene i nærheten – kjøretrening for ferskinger. Men vi hadde gjort unna viktige nybegynnertabber og var klare for tyngre etapper. Med optimale forhold foreslo Anne Marthe å legge turen østover, opp over breen og ut til østkysten.

Spitsbergen Travel byr på lunsj – Real Turmat i riktige omgivelser

Etter en rask mellomlanding på lodgen var vi på vei gjennom Eskerdalen og østover mektige Sassendalen. Forbi Wallenbergfjellet opp mot Sabine Land og inn i tåka på Nordmannsfonna. Den lettet heldigvis etter en stund, og avduket Storfjorden i øst, og bak den igjen Edgeøya og Barentsøya, Svalbards sørøstlige arm.

Vi søkte en stund etter isbjørn nede på isen fra Dunérbukta nordover til Mohnbukta og Teistpynten. Bamsen fant vi ikke, men vi møtte tallrike ringsel som døste på isen, kikket uinteressert på oss inntil vi dristet oss innenfor intimsonen deres, hvorpå de smatt overraskende raskt og smidig ned i hullet sitt.

Ringsel ved Storfjorden

Etter retur via Königbergbreen og Sabine Land, var det beinstrekk der fonna begynner å falle ned i Sassendalen. Ei selskapssyk Svalbardrype dukket opp fra intet for å henge med oss. Selv om den er et ettertraktet jaktbytte har ikke Svalbardrypa tatt inn over seg at mennesker kan være skumle. Vi ruslet rundt på fonna – rypa labbet etter. Ikke nærmere enn halvannen meter, men heller ikke lengre unna enn fire–fem.

Selskapssyk og modig Svalbardrype

Vi var komfortable på scooteren nå, og «rollover» Å hadde holdt seg på rett kjøl gjennom tjue mil. Sersjant Anne Marthe løsnet litt på tøylene, så returen kunne gå i høyere tempo. Strengt tatt har ingen av oss ridd inn i solnedgangen godt tilbakelent på en Harley Davidson, men cruiset tilbake gjennom Sassendalen var garantert Svalbard-ekvivalenten av et «sunset ride» vestover langs Route 66.

Drittsekken på lodgen

Lodgen ligger fint plassert der du tar av fra Adventdalen i retning Eskerdalen. Den er noe mer komfortabel enn Svalbards tradisjonelle fangsthytter, med kjøkken, tre soverom og stue – og et toalett på «klassisk Svalbard-vis», som Spitsbergen Travel formulerer det på sine nettsider. Det betyr svart søppelsekk, trædd under ramma på toalettsetet, med fritt fall tilstrekkelig langt ned i frosten til at eventuelle avgasser fryser før de rekker å bli sjenerende. En av de mer funksjonelle drittsekkene vi har møtt på.

Lodgen – i den blå timen

Middagen på lodgen var oksekjøtt «sous vide». Supplert med kjølig rødvin fra kartong ble det et herremåltid, krydret med Svalbard-anekdoter og -trivia, godt oppmuntret av utømmelig vitebegjær hos bortreist.no. Polarmus er ganske skumle, er de ikke? Og denne snøugla, når får vi se den, egentlig? Anne Marthe kunne ikke erindre noensinne å ha sett denne fuglen på Svalbard.

Eskerdalen, 12. april 2015, 08:00.

Strålende solskinn reflektert fra fjelltoppen Skolten blendet fort opp mysende morgenøyne i gardinsprekken. Om mulig var dette enda bedre enn dagen før: noen grader kaldere, hvit frostrøyk, blendende hvitt og blått. Svalbard!

Destinasjon denne dagen var den fraflyttede gruvebyen Pyramiden. Både Tempelfjorden og Billefjorden var islagt, så det ble mulig å rekke fram og tilbake på en overkommelig dagstur. Værgudene var åpenbart på vår side. Så langt.

Avreise. Destinasjon: Pyramiden

Det er noe rart med opplevelsen av avstander på Svalbard. I overgangen fra Eskerdalen til Sassendalen utfordret Anne Marthe oss til å anslå avstanden ut til iskanten der Sassenfjorden ombestemmer seg og blir Tempelfjorden. Nja, tre-fire kilometer? Kanskje seks? Fasiten er nærmere to mil. Arealene er store, med lange strekk uten elementer som bryter opp og skaper opplevelse av avstand. Denne illusjonen har satt en støkk i mang en skiløper på Svalbard. Det skaret ligger tilsynelatende «rett der borte», men man går og går, og skaret forblir like fordømt langt unna.

Ved utløpet av Sassenelva vred vi til høyre mot nordøst. Her ved inngangen til Tempefjorden ligger fangstplassen Fredheim, som fangstmannen Hilmar Nøis bygde tidlig på 1920-tallet. Fra den første i en alder av 18 år, til den siste ved 72, hadde han 38 overvintringer her i Sassen. I perioder hadde han med seg kone, og en sønn ble født på Fredheim. Nøis dro til Longyearbyen for å hente hjelp når fødselen nærmet seg, men somlet og rakk ikke tilbake før en krevende fødsel var over. Denne påkjenningen, sammen med belastningene ved det ensomme livet i Sassendalen, gjorde at Ellen Dorthe gikk litt i stykker, ble psykisk syk og dro fra Svalbard, og ekteskapet tok slutt. Hilmar ga ikke opp. Kone nummer to, Helfrid, møtte han på Hurtigruta og lokket til Svalbard, etter sigende med følgende tilbud: «Har du løst å bli med mæ tel Svalbard, ja, se korsen æ har det og kanskje steille huset mætt i Sassen Bay tel vinteren?». Sjekkereplikken fungerte utmerket, men det er en annen historie.

To dager før vår korte stopp på Fredheim har hovedhuset blitt flyttet 35 meter opp fra sjøen, for å unngå at fjorden – som gradvis fortærer landvollen hovedhuset sto på – også svelger fangsthuset. Av og til må historien forandres litt for å bevares. Denne erosjonen, gradvis kraftigere som følge av klimaendringer, blir en stadig større utfordring for Svalbard. En rekke fredede kulturminner – per definisjon alt som er fra før 1946 – står i fare for enten å bli spist av havet som gnager seg inn, eller for å tine og råtne opp.

Noorderlicht, Tempelfjorden

Litt inn i fjorden, nær Kapp Murdoch hvor vi skal oppover i dalen, møtte vi et uvant syn. Skuta «Noorderlicht» ligger fastfrosset i isen, og har latt seg fryse inn i Tempelfjorden hver vinter siden 2004. Der tilbyr de eksotisk overnatting midt i isen. Muligens vil de samme klimaendringene etter hvert også ødelegge forretningene for Noorderlicht.

Ypperlige forhold, en guide i sprudlehumør, og trolig fravær av scootervelt gjorde at vi ble belønnet med bonustur. På toppen av Gipsdalen, like før vi igjen bikket nedover og ut mot Nordenskiöldbreen, tok vi nitti grader høyre og ga gass opp Minkinfjellet (1017 moh).

Fra Minkinfjellet, utsyn vestover mot Pyramiden

Panoramaet som åpenbarer seg fra toppen er nesten fysisk slående. Her fra taket av Spitsbergen kan man la blikket følge Gipsdalen sørvest ut til Sassenfjorden, gli østover over tilsynelatende uendelige breer perforert av en og annen fjelltopp, eller sveipe over mektige Nordenskiöldbreen og videre nordover. Eller, om vi sikter rett vest, ut over Billefjorden mot det karakteristiske fjellet Pyramiden. Ved foten av dette ligger spøkelsesbyen som tok navn etter fjellet – og var vår destinasjon denne dagen.

Nesten nede ved Billefjorden traff vi en gruppe på tur motsatt vei, som forsterket ryktet om ei isbjørnbinne med unger i Adolfbukta. Dette var lovende! Vi stanset litt ute i bukta foran Nordenskiøldbreen, men fikk beskjed om å holde scooteren i gang: det kunne hende vi fikk det travelt. Vi sveipet terrenget rundt Adolfbukta med kikkerten, fortsatte sakte langs land på øst- og nordsiden av bukta, hyppig avbrutt av nye sveip med kikkerten. Og der! Tett i tett med isbjørnspor. Spenningen steg raskt. Men nei, isbjørnen uteble. Etter hvert ga vi opp letingen for nå, og satte fart over Billefjorden i retning Pyramiden og lunsj.

Vi hadde avtalt lunsj på Hotel Tulipan, gjenåpnet et par år før vårt besøk. Det er mulig å overnatte på hotellet, noe som utvilsomt hadde vært en minneverdig om enn noe spøkelsesaktig opplevelse. Vertinne Helena virket å sjonglere rollene som kjøkkensjef, servitør, rengjøringshjelp og – noe motvillig – selger i suvenirdisken. Å beskrive henne som overstrømmende ville være å ta i, men vi fikk mat, og etter hvert et par flasker «Pyramiden-vodka» fra nevnte suvenirdisk.

Den påfølgende rusleturen rundt i byen, bak vår væpnede guide Sasja, var en fascinerende og litt trist tidsreise. Den støttet historien om en by hvor innbyggerne på få timers varsel slo av lyset og dro. Den faktiske historien var ikke nødvendigvis slik, men fakta har som kjent ødelagt mange gode historier. Avviklingen av Pyramiden foregikk over noe lengre tid, som en følge av blant annet reduserte subsidier (driften av Pyramiden har aldri vært lønnsom), politisk ustabilitet i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, og den tragiske flyulykken i 1996 hvor 141 mennesker, hovedsakelig arbeidere fra Pyramiden og deres familie, omkom når flyet styrtet ved Operafjellet utenfor Longyearbyen.

Lenin beholder et vaktsomt blikk på Pyramiden

Like før vi var tilbake ved Nordenskiøldbreen ga Anne Marthe stoppsignal, ved et hull i isen hvor utstrakt blodsøl tydelig fortalte at en sel hadde endt sitt liv i møte med en isbjørnlabb. Nå snakket vi isbjørnspotting på alvor. Forsiktig nærmere land, før Anne Marthe igjen stoppet oss. «Der!» Peker hun. Hæ? Der er det jo bare snø. «Nei, se etter, se nøye!»

Isbjørn på Svalbard
Bamsen!

Og der var hun, isbjørnbinna. Hun lå og hvilte, antakelig god og mett etter en porsjon ferskt kjøtt fra hullet i isen. En liten teddybjørn kravlet over moren, som dyttet ham vennlig men bestemt ned igjen. Den lille krabaten hadde ikke samme behov for hvile, men respekterte beskjeden og holdt seg i ro. Akkurat nå var det ingen tvil: det var en stor tabbe ikke å kjøpe den 600 millimeteren før avreise!

På vei oppover breen i retning Gipsdalen fikk vi kjenning med det humørsyke Svalbardværet. Det tettet seg raskt til med snø i lufta, konturene flatet ut, tett tåke stjal både dagslyset og horisontlinja slik at den eneste indikasjonen på opp eller ned var bevegelsene i det røde baklyset på scooteren foran. Ikke mist det av syne! Vi kjørte praktisk talt i blinde, men guide Anne Marthe navigerte stødig i det kronglete sporet ned mot Fuhrmeisterdalen. Den dama! Nede ved Kapp Murdoch løste det seg opp igjen, og om det ikke klarnet helt så ble det mulig også for amatører å orientere seg. Det gjorde egentlig ikke noe at forholdene ble litt neddempet – så fikk hjernen ro til å sortere og lagre de sterke inntrykkene.

Psssht! Fem bokser Isbjørn-Mack (sic!) synkront åpnet utenfor lodgen. Hjelm av. Godt tilbakelent i salen. Tilfredse glis. Uvant lite snakk. Det ble nesten i overkant, det her. Stille kontemplasjon, før: «men denne snøugla… den har vi ikke sett ennå?»

Eskerdalen, 13. april 2015

Vi hadde vært usedvanlig heldige, men denne morgenen var nok kvoten med postkortvær brukt opp. Nå var det grått og trist, med iskalde vindkast. Etter en god frokost var det pakking og utvask, før vi satte kursen mot Longyear. Vi hadde avtalt en siste avstikker til Elveneset, et par mil nord for Adventdalen. Ute ved den åpne Sassenfjorden blåste det kraftig, og et lite minutt uten hanskene på ga en effektiv påminnelse om at kulden er en ganske aggressiv fiende hvis du ikke holder den på avstand. Fingrene slutter fort å samarbeide, og når de ikke lenger vil lystre kommer raskt følgefeilene med potensial for større og mer alvorlige problemer for deg.

Anne Marthe og polar-tubbiene

«Hyperittfossen er fint sted for lagbilde», kom det fra Anne Marthe. Sånn ble det, og vi fant lokasjon og bakgrunn for siste lagbilde av Anne Marthe og polar-tubbiene.

Longyearbyen, 13. april 2015, 17:00

«Talar jag med … R (d.e.)?» prøvde en ung, svensk kvinnestemme i røret. Bekreftet. …som hadde reservert middag for fem på Huset? Bekreftet, det og, men nå begynte alarmklokka å ringe. Trøbbel med avslutningsmiddagen på Huset var definitivt ingen bagatell. På grunn av en misforståelse hadde man dessverre ikke råvarer til å servere oss «Meny Svalbard» denne kvelden. En skremt food & beverage manager i bortreist.no så autoritet og omdømme forsvinne som en liten sel i en sulten isbjørnkjeft.

En korthugd samtale senere hadde stemmen god forståelse av at Meny Svalbard praktisk talt var grunnen til at bortreist.no var i Longyearbyen. Hun var altså «hemskt lessen» for denne tildragelsen, men de ville strekke seg langt for at dette likevel skulle bli en hyggelig og velsmakende aften. Til en fordelaktig pris. Og om hun kunne få invitere oss til Champagnesmaking og omvisning i Husets kjeller? Kunne det falle i smak?

Huset har en av Skandinavias mest omfattende vinkjellere, og er verdt et besøk selv om du ikke er vinentusiast. Restaurantsjefen møtte oss i smakerommet med velsmakende bobler fra Ruinart, etter sigende det første rene champagnehuset. Boblene ble fulgt av omvisning i den imponerende samlingen. Muligens er bortreist.no lettkjøpte, men skuffelsen over tapt Meny Svalbard var allerede betydelig lettet av de franske boblene.

Vi gikk glipp av noen lokale spesialiteter, men som erstatning fikk vi ti–tolv (det ble etter hvert litt krevende å holde tellingen) runder med kulinarisk lykke (dog krevde blåmuggost-isen et åpent sinn). En perfekt matchet vinpakke ble presentert kunnskapsrikt og med glimt i øyet av svenske Mikael.

Etter en helaften i ordets beste forstand presenterte vår mann en regning, til umiddelbar respons at dette måtte være feil . Kunne den gjelde paret på nabobordet som hadde en treretters? Nei, nei, absolutt ikke – man hadde jo lovet oss en hyggelig pris! Sjelden har et løfte blitt så til de grader innfridd.

Mikael takket for besøket med å gi oss muligheten for å bli historiske. På sagnomsuste Karlsberger Pub i Longyearbyen hadde man fremdeles en flaske Bacardi Spice Gold, som jo var gått ut av produksjon. Den var nå på det nærmeste tom, og vi hadde muligheten for å bli de siste i verden som fikk Spice Gold på bar. Uimotståelig!

I mørket på Karlsberger gikk resten av reisebudsjettet med til noen desiliter krydret rom. En uheldig juniorbartender ble revet med og kom i skade for å gi oss hele flaska. Det var tydeligvis litt utenfor rammene av bevillingen, og en myndig barsjef krevde at flaska måtte tilbake bak disken – umiddelbart! Ja, ja, tenkte vi, inntil videre! Et par raske runder til, så var flaska tømt – og en tomflaske måtte det vel være mulig å levere ut over disken? Uansett bevillingsregler, den tømte romflaska står nå trygt plassert i bortreist.no sitt troféskap. Foreløpig har vi ikke funnet nye flasker på andre serveringssteder, så inntil videre er vi de siste i verden som fikk servert Bacardi Spice Gold over disk.

Og snøugla? Ifølge Sysselmannen hekker den ikke på Svalbard, men dukker opp en sjelden gang her oppe på iskanten. Sannsynligheten for å treffe snøugle var følgelig svært liten. Men den var større enn null, det skal fotografen ha!

Videoklipp – bortreist.no on ice!

Hardanger 2016

Sensommer i Hardanger

For 3. året på rad tok vi sommerturen vår til vakre Hardanger. Denne gangen var turen lagt til tidlig august. Vi ankom Sørfjorden fredag ettermiddag i 3 puljer/biler. Lite miljøvennlig og det skulle vise seg å være lite praktisk. Spesielt da en fortropp bestående av RH og ÅO hadde fått låne husnøklene av undertegnede, da de måtte innover noen timer før resten av gjengen. Da undertegnede ankom var døren låst og fortroppen var blitt en slags «baktropp». En smule forundret fikk fornærmede omsider mobilkontakt med disse to, og de hadde blitt litt forsinket og var fortsatt på handel i Odda sentrum…. Forundring gikk etter hvert over til en lettere forbannelse. Etter nesten en times venting dukket de forsinka (les. ekstremt treige…) herrene opp. Etternølerne (SS og OEF) kom tradisjon tro noen timer etterpå. En relativt sen, men særdeles god fredagsmiddag ble det tid til, før vi slukket lyset og tok kvelden.

Mat og god vin er viktig.
Mat og god vin er viktig.

Lørdag med tur til Isberg

Det ble en tidlig frokost på lørdagen før vi tok kjøreturen et stykke forbi Tyssedal, og til en skogssti som skulle ta oss opp fjellsiden til gården Isberg.

Et lite stykke på vei opp til Isberg.
Et lite stykke på vei opp til Isberg.

Etter litt over en halvannen times gange er vi oppe på gården med en fantastisk utsikt over Sørfjorden. Litt slitne, men nærmere idyll kan vi neppe komme. Et ørnepar svever langt over oss, og vi kan nyte de medbragte nistepakkene våre til fuglekvitter og duften av nyslått gress langs de bratte bakkene.

Bilder må tas på vei opp.
Bilder må tas på vei opp.

Årsaken til at gården ligger helt alene langt oppe i fjellsiden og langt fra sivilisasjonen ellers, sies å være at den ble etablert i tiden rundt svartedauen for å unngå smittefare fra «omverden». Isberg består av noen gamle bygninger og en nyere bolig som til dels er bebodd om sommeren.

Gamle bygninger på Isberg
Gamle bygninger på Isberg

Stedet var også barndomshjemmet til Norges første nasjonale bøddel, Samson Isberg som ble født 26. april 1795. I 1834 ble han konstituert skarpretter i Bergens stift og Stavanger amt. Det sies at Samson Isberg ble spurt om hvordan det var å ha så ufyselig jobb: «Eg drikk eit glas vatn, og så les eg mitt Fadervår» svarte han før han pakket øksa med seg.

Vel nede fra Isberg ble det nok en aften med god mat.

Folgefonna Sommerskisenter – en fuktig opplevelse!

Søndag formiddag pakket vi oss ut og satte turen mot Jondal og Folgefonn sommerskisenter. Da vi kom frem var det lite som minnet om et sommerskisenter. Regn og en relativt ufyselig vind stoppet oss uansett ikke. 4 stk tok turen i bakken, mens vår egen pressefotograf ÅO vaglte heller å spenne på seg kameraet. Det norske og svenske alpinlandslaget hadde treningssamling, men værgudene sørget for at de fort pakket alle sakene sine og tok en timeout. Vi fikk uansett gleden av å teste storslalomløypen som var satt opp. Kalde og frosne nøt vi cola, pommes frites og pølse i kafeen før vi pakket oss hjemover.

Klar for slalom i august!
Klar for slalom i august!

En liten filmsnutt

Bortreist logo 2_75_81

Speyside 2016: The long and (slightly) winding road

Etappe 1: Craigellachie – Ballindalloch (20 km)

Bonustid: +2:00. «Fantastisk, da har vi jo nesten to timer ekstra tid!» Optimistisk stemning i turlaget Bortreist.no, som rakk et tidligere tog enn forventet. Årets ekspedisjon, med destinasjon Speyside, Skottland, er i gang. Vi har kommet oss over Nordsjøen, funnet oss til rette på toget fra Aberdeen til Elgin, kjøpt litt underveis-snacks fra servicevogna med hyggelige servitører, og er godt fornøyd med at vi vil ankomme whiskyland nærmere to timer før skjema. En ikke ubetydelig bonus, siden vi skal tilbakelegge en del kilometer til fots i landskapet som huser brorparten av den skotske whiskyproduksjonen. Bortreist.no er etter hvert noenlunde samreist, men fottur over flere dager er uprøvd. Enkelte medlemmer har uttrykt bekymring for at dette kan bli noe ambisiøst, med fare for hast og stress – på bekostning av tid til «det andre», som Å formulerer det (les: god mat, godt drikke og lange pauser).

«Oh, you’re really early!» Vertinnen på The Craigellachie (uttales med vekt på andre stavelse, og en antydning til harking mot slutten) ser storøyd på oss. Fem mannfolk som fyller lobbyen i det vesle hotellet i landsbyen med samme navn var åpenbart ikke planlagt på hennes formiddagsskift. «The rooms won’t be ready for … quite some time». Bortreist.no er løsningsorienterte, tar i bruk trappa til omkledningsrom og skifter til vårt villmarkstøy, for anledningen toppet med nyinnkjøpte og mer eller mindre selvlysende, gule T-skjorter med nytegnet logo. Kun de svakt hevede øyenbrynene som ledsager den høflige, britiske unnskyldelsen – «ah, sorry» – når rengjøringshjelpen klatrer over oss antyder at dette ikke er helt hverdagskost.

FiddichsideInn

Første avstikker går strengt tatt i feil retning. Ingen bakgrunnsmusikk. Intet surr av stemmer. Kun stillhet og en gammel klokke som for hvert tikk dytter tiden langsomt videre. Lydkulissene på Fiddichside Inn er uvante for en pub. Størrelsen likeså, gulvflaten kan maksimalt være tolv kvadratmeter, bardisk inkludert. The Inn ble etablert i 1840, plassert i bakken like ovenfor River Fiddich (derav navnet, geddit?), som noen meter senere blir en del av mer kjente River Spey, som skal være vår rettesnor de neste tre dagene – og sytti kilometerne.

Om ikke fullt så gammel som vertshuset, så er pubvert Joseph godt inne i sitt niende tiår, og har drevet Fiddichside Inn i mer enn fem av disse. Først sammen med sin kone, senere alene. Han har aldri tatt ferie, men bevilger seg en pause midt på dagen. Den lille, stillferdige mannen med det hvite håret ønsker oss velkommen, og etter litt rådslagning ender vi med hvert vårt glass skotsk ale. Litt tidlig å gå løs på single malts, siden vi har en del kilometer foran oss og strengt tatt ikke vet hva vi går til. Når Joseph først kommer på gli er han full av historie, og forteller – fremdeles lavmælt, så vi må konsentrere oss – om livet før han ble pubvert, om de tjue årene som gillie på Spey, om personene på bildene – hvorav noen dessverre er døde nå, og om tyskerne som kommer i hopetall til Speyside: «they like their whisky, the Germans». Vi kunne blitt lenge hos Joseph, men kjenner dragningen mot The Speyside Way, drikker ut og tar med oss et «have a nice walk» fra Joseph på veien. Oppdatert bonustid: + 1:00.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å: «Vi må bort her, må ha noen bilder av Craigellachie Bridge». Ja, det er klart. Andre avstikker, etter tre hundre meter. Knips, knips. Knips. Knips. Bonustid: + 0:45.

MashTun

Etappen starter med noen kilometer langs bredden av Spey. Veldig flatt, og ganske beint – hvilket antakelig er å forvente når stien går på nedlagte jernbanespor – i et overraskende grønt og frodig landskap. Motivasjonen er sterk, tross alt er det ikke lenge til lunsj. Etter drøye tre kilometer når vi første delmål. Aberlour, eller offisielt Charlestown of Aberlour, er hjemsted for blant andre Aberlour whisky, Walker’s shortbread (de gode smørkjeksene) og i denne sammenheng enda viktigere: The Mash Tun. Bonustid ved ankomst: + 0:15. Er det noe som ikke stemmer med våre nøye utregnede tidsestimat?

Mash Tun leverer. Stemningsfullt, med anstendig pub grub og rikholdig sortiment av whisky. Primært single malts, selvfølgelig. Og så langt den eneste pub bortreist.no har besøkt hvor alle retter på menyen ledsages av egen whisky-anbefaling. I den grad noen skulle være i tvil: kombinasjonen brokkolisuppe og Aberlour a’Bunadh er helt rett! Etter påfølgende hovedrett, og nok en single malt, er vi klare for resten av dagsetappen, hvor 16 av 20 kilometer gjenstår. Bonustid: – 0:45. Motivasjon: fremdeles sterk, selv om en svak tvil har sneket seg inn.

Vi er som nevnt i hjertet av whiskyland, og destilleriene ligger som perler på en snor, flere like i nærheten av stien. Noen eksempler: Craigellachie, Macallan, Aberlour, Glenfarclas og Cardhu. En del av dem er åpne for publikum, og arrangerer omvisninger, ofte med smaksprøver.

Første middag, på koselige Copper Dog i kjelleren på Craigellachie Hotel, blir noe preget av uforskammet tidlig avreise, samt en lang og ørlite feilberegnet dag til fots. Klokka rekker akkurat å bikke halv ti før S må melde pass og krype til køys, fulgt av småbarnspappa R (d.y.). Den gjenværende harde kjerne rekker en single malt – heriblant en Craigellachie 11 years fra nabolaget – før rosignalet. Tøffe ekspedisjoner krever tross alt sine menn.

Etappe 2: Ballindalloch – Grantown-on-Spey (24 km)

Kort transport med bil til Ballindalloch, hvor etappen skulle starte med dannelsesreise på Cragganmore Distillery. Vi var igjen tidlig ute, og siden sjåføren vår var klar på at det kun var «a short walk…just at the end of the village, really» til destilleriet, hadde vi rikelig tid til en fotosesjon ved Ballindalloch Castle. Sjåføren tok selvfølgelig feil. En kort spasertur brakte oss riktignok til et destilleri, men ikke Cragganmore. To kilometers gange, i relativt høy marsjfart, var påkrevd. Muligens var det forhastet å gi tips til sjåføren. Og fra nå av var konseptet bonustid dødt.

Denne smule motgang ble fort glemt når vi snuste oss inn på Cragganmore. Vi luktet jo at noe var i gjære, bokstavelig CragganmoreSkilttalt, lenge før vi så brenneriet. Og en hyggelig mottakelse hos Charlene og hennes kolleger blåste bort de siste rester av gruff.

Formiddagens gruppe på Cragganmore Expressions Tour var dominert av d’herrer i bortreist.no, men omfattet og et tysk par på biltur i whiskyland, og en britisk herremann som raskt ble stemplet som spion fra et konkurrerende brenneri. Unge Charlene (19 år, men mistenkelig erfaren) tok oss gjennom Cragganmores whiskyproduksjon, krydret med historiske trivia og anekdoter. Det er et relativt lite destilleri, målt i produsert volum, men de er stolte av sitt tradisjonelle håndverk, som de viderefører i større grad enn mye av den øvrige whiskyproduksjonen i området.

Sjelden har bortreist.no vært så oppmerksomt lyttende som når Charlene tydelig og pedagogisk avdekket mysteriene bak uisge beatha – livets vann. Steg for steg, med smaks-, lukt- og ta-og-føle-prøver etter veien, slik at selv de som ikke er helt kvikklærte kunne henge med. Skjønt, henge med… Vårt tyske bekjentskap ble veldig fascinert av hvordan denne brune torva på magisk vis kunne bli til de tørre byggkornene med den behagelige røykduften og -smaken. Dette forsto hun ikke helt. En smått beskjemmet husbond trakk henne stille tilbake og fortalte at dette kunne han forklare. Senere.

Cragganmore, som de fleste andre destillerier i området, kjøper ferdig maltet bygg, og prosessen «på huset» starter med oppmaling av byggen. Den typiske torvduften i mye av skotsk whisky er tilført under tørking av byggen. Cragganmore har kun et mildt torvpreg på sine malts (anslagsvis under 1 ppm), i motsetning for eksempel til whiskyen fra øyene i vest, som varierer i torvpreg, men gjerne ligger i området 20 – 50 ppm. Sistnevnte gir ved åpning mest assosiasjon til branntomt.

Vi ble ledet gjennom mesking, wash (halvfabrikat brygg med alkoholstyrke tilsvarende litt sterkt øl – første del av whiskyproduksjonen tilsvarer stort sett ølbrygging), destillering i flere runder, først til low wine, deretter til spirit, som igjen er delt i head, heart og tail (første, midtre og siste del). Kun hjertet går videre, mens de øvrige to går tilbake til ny brenning. Derfra går spriten til lagring på trefat. Hovedsakelig brukte bourbon-fat, men Cragganmore har og en del portvinsfat, som de bruker til annen gangs modning av sin Distiller’s Edition.

«Close your eyes, and promise not to open until I say so! OK?» Vi stavret blinde og lydige opp trappen til The Club Room for en whiskysmaking. Eller nosing, som det kalles blant de in the know. Skrittet over terskelen, og åpnet øynene i en annen tid. Enten rommet er tatt veldig godt vare på, eller nitidig restaurert, så tviler vi på at det finnes et rom bedre egnet til whisky nosing enn nettopp dette.

CharleneWhiskysmaking

Vi tok plass rundt det lille smakebordet ved peisen, Charlene på motsatt side, bak tre flasker med ulike varianter av Cragganmores produksjon: en Cragganmore 12 years, en Cragganmore 25, og – fryd og glede – en flaske 1986-årgang (Charlene: «made eleven years before I was born!») som ikke blir tappet på flasker for salg, men beholdes på huset til smaking, for eksempel av oss. Tasting notes ville fort kreve sitt eget innlegg, så vi nøyer oss med å konkludere at dette ble ett av mange høydepunkt.

PS! Mistanken mot den britiske herremannen ble bekreftet: han drakk ikke sin whisky, men ville ha med seg prøvene i små plastkopper med lokk. A spy, if there ever was one!

Det obligatoriske besøket i butikken tynget flere av vandresekkene med en Distiller’s Edition. Cragganmore 25 var fristende, men med en pris på drøye 300 GBP ville den blåst turbudsjettet. Men én gang…! Løftet stemning, tross tyngre sekker. Motivasjon: meget sterk (toppunktet, antakelig). Lettere vær enn dagen før. Neste delmål: Cromdale.

Dag to er en lengre og mer variert etappe på stien. Noe jernbanespor også her, men det meste i annet og mer spennende terreng. Tross flere motbakker gjør variasjonen at det oppleves lettere å gå i. En stund.

Et inderlig og høylytt «F…n!» nederst i bakken bak oss. Det rant over for Å, som lurte på hvem i h… som hadde lest dette kartet og klart å konkludere med at veien praktisk talt var flat! De som lå fremst i løypa hadde angrepet den seige motbakken i Tom an Uird Wood som en intervalløkt, og ga det som var å gi. Her skulle det ikke sakkes av før toppen var nådd. Ikke alle så det på samme måte. Men det var tross alt grunn til optimisme: nå var vi snart over toppen, med kun kort tid igjen før forfriskninger i Cromdale.

Haughs Hotel, Cromdale. Jo, der måtte det være mulig å få kjøpt noe kaldt. Charlenes kollega på Cragganmore hadde vært skråsikker. Døren var åpen, men vertinnen var mindre imøtekommende. «No, I’m busy cleaning the fireplace», måtte vi forstå. Ja, om det var noen steder i nærheten hvor vi kanskje kunne…? «Well, maybe at…» fulgt av noen uklare retningsanvisninger. Dette kunne muligens være langs vår rute, muligens et helt annet sted.

RoyAageSlitneMotivasjon: laber til ikke-eksisterende.  Stemningsmessig antakelig ekspedisjonens absolutte lavpunkt. Ås Facebook-oppdatering oppsummerte: «Vondt, og baren var ikkje åpen…». Uten antydning til smilefjes eller tommel-opp. Slitne bein og hofter, kombinert med fraværet av forventet kalde-forfriskninger-lykke, medførte at et par av følget begynte å fantasere om taxi til Grantown. Heldigvis var sannsynligheten for å finne en taxi i Cromdale rimelig lav, og etter noen minutt med tungsinn og påfyll av karbohydrater var det igjen avmarsj. Litt senere passerte vi faktisk Cromdale House, med mulighet for både fast og flytende føde, men nå var det gått surt, og det var viktigere å komme fram snarest mulig enn å få forfriskninger underveis. Resten av etappen, bokstavelig talt en walk-in-the-woods gjennom Anagach-skogen, ble akkompagnert av Ås stille nynning på Amazing Grace. Hvorfor akkurat denne hymnen? lurte vi på. Jo, det var den som kom når han gikk og tenkte på døden og sin egen begravelse… Langt nede i kjelleren nå, men heldigvis ikke langt fra mål.

Grantown-on-Spey. Sjelden har en pint smakt bedre, og opplevdes mer velfortjent, enn ved ankomst Grant Arms Hotel denne kvelden. Fysisk slitne, sårbeinte og låghalte etter en lang dag til fots. Å og R d.y. konkluderte med at morgendagens siste etappe til Aviemore måtte gjennomføres i taxi, eventuelt buss. Både motivasjonsmessig og kroppslig ville det være umulig å gå på en ny, lang dagsmarsj (det bør nevnes at Å, under et noe krevende toalettbesøk påfølgende natt, konkluderte med at han antakelig ikke ville kunne gå normalt igjen – noensinne). Men hva skjer? Til frokost neste morgen – lo and behold – kommer nevnte herrer sprudlende optimistiske og lette i steget, klare for nok en lang dagsmarsj. Utrolig hva et par halvlitere, litt single malt og noen timers søvn kan gjøre.

Men før det: middag var reservert på Craigs, puben som etter forutgående research forventes å være spisestedet i Grantown med et visst særpreg, som serverer connoiseur pies – og kun det – og hvis innehaver beskrives av tidligere besøkende som bonkers. Craigs svarte til forventningene. Som dog var noe blandede. Uten at det ble stilt åpent spørsmål ved food and beverage managers vurderingsevne, ble det senere innrømmet at det hadde vært en smule skepsis. Pai, var det noe for mannfolk på tur? Skepsisen ble raskt gjort til skamme. Dette var ikke femi quiche lorraine, men tvert imot skikkelig mat.

Robbie2

Barvert Robbie, på sin side, mer enn innfridde. Sjelden har vi besøkt et sted hvor gjester og ansatte til de grader ble utskjelt og sjikanert – og så ut til å sette pris på det! Vi slapp relativt lett unna, inntil han fant ut at vi var nordmenn – som var minst like ubrukelige som dansker. Og tyskere, for den del. Robbie hadde noe uoppgjort med de fleste. Ikke minst sin «stupid idiot» av en bror – som forsto lite og ingenting, og i tillegg var «a f…in’ accountant». Han konkluderte til slutt med at greit, det var et slit å måtte forholde seg til alle disse idiotene, men tross alt «better than being shafted by accountants!». I tillegg til nevnte bror kunne opptil flere i bortreist.no kvalifisere som regnskapsførere, men vi så ikke noen grunn til å understreke det.

En siste single malt før kvelden, Balvenie denne gang. Bestillingen lød på Macallan, men svaret fra andre side av bardisken var at det ville vi nok ikke ha. Macallan var shite. Men det sto jo oppført som Rolls Royce’n blant Speyside single malts, på Robbies egen tavle? protesterte vi forsøksvis. «Never mind the list …. too f…in’ complicated, updating all the time».

Etappe 3: Grantown-on-Spey – Aviemore (29 km)

Bortsett fra hos de to som på magisk vis var fullt restituert gjennom natta, måtte øvrige ledd og muskler moes opp. Men etter et par kilometer begynte flyten å bli god. Litt lengre etappe denne siste dagen, men lettere terreng og enda bedre vær. To sikre mellomstasjoner på veien: Nethy Bridge og Boat-of-Garten. Dette burde gå bra.

Generelt traff vi få fotturister langs stien, hvilket stemte dårlig med guidebøkenes advarsler om toppsesong og begrenset kapasitet. Men på denne etappens første tredjedel møtte eller passerte vi en god del vandrere – hvorav mistenkelig mange støttet opp med vandrestaver (hvilket bortreist.no selvfølgelig ikke bruker – det skulle tatt seg ut!). Like før ankomst Nethy Bridge passerer vi Roy’s Castle – endelig var R (d.y.) kommet hjem! Men gleden ble kortvarig: S var tydelig på at gjerder og god turskikk skulle respekteres, så det ble ingen avstikker til Rs borg.

Ankomst Nethy Bridge, som har både Sparbutikk og Nethy Bridge Hotel, og dermed rike muligheter for atspredelse. Vi nøt medbrakt sandwich i den velholdte hagen utenfor hotellet, inntil noen begynte å kjede seg og Å lokket R (d.y.) RoyAageFotosessiontil å ta lettkledte bilder. I frykt for at dette skulle utarte pakket vi sammen og trakk inn i baren. Tross alt tryggere enn en halvnaken R (d.y.) i fri dressur foran kamera, og vi burde rekke et par nye single malts før avmarsj.

En kort og grei etappe, hovedsakelig langs lettgåtte skogsveier, brakte oss til neste delmål, den lille landsbyen Boat-of-Garten. Haggis og lokalt øl på hyggelige The Boat ble en fortreffelig sen lunsj – og god pause for gradvis mer såre bein. Konklusjon: haggis har et ufortjent dårlig rykte, og minner mest om norsk finke (a.k.a. lungemos), som opptil flere i bortreist.no har gode minner om.

Av total lengde på drøye sytti kilometer gjensto nå kun en liten mil fra Boat-of-Garten til Aviemore. Sjarmøretappe, med andre ord, med lettgåtte kilometer på fin skogsvei. Dette ble likevel overskygget av Å’s sterke interesse for kollektive transportmidler: han kunne ikke reise hjem uten å ha prøvd det lokale busstilbudet, og hoppet på neste lokalrute til Aviemore. Turlagets øvrige medlemmer var mer opptatt av å gjennomføre, ante slutten på den lange marsjen, og trasket i vei mot Aviemore og Ravenscraig Guesthouse i mer eller mindre fin stil og godt driv. Følelsen av achievement var begynt å snike seg inn.

Aviemore. Byen er først og fremst en skidestinasjon, og har fra sekstitallet utviklet seg på godt og vondt i takt med økt turistmengde. Og når det gjelder sjarm og atmosfære kommer nok Aviemore til kort i konkurransen med småstedene langs Speyside Way. Det gjøres dog unntak for historiske Strathspey Railway, hvor O får oppfylt sin gamle drøm om å kjøre damptog. Aviemore–Broomhill (eller Glenbogle, alt ettersom) tur–retur. Check.

SpudThePiperSiste middag er på The Cairngorm Hotel, hvor vi ved ankomst treffer på Spud the Piper, en staut kar med rutete skjørt og karakteristisk blåseinstrument. O gjenforteller en kortversjon av Ås nær-døden-opplevelse i Anagach Woods, en historie Spud blir så grepet av at han sporenstreks klemmer ut et par vers av Amazing Grace av belgen sin. Vi er ikke sikre, men vi tror bestemt at Å gjør sitt beste for å skjule en tåre i øyekroken.

Bortreist logo 2_75_81

Speyside 2016

speyside bridge

18. mai går turen til vakre Speyside i Skottland, vår første Whisky walk.

Dag 1: Reiseruten er Haugesund-Stavanger, så fly til Aberdeen, deretter tog til Elgin der vi blir hentet av Taxi som tar oss til vårt startpunkt på Whisky Walk ruten som er Craigellachie, derfra er det ca 20 km til Ballindalloch hvor vi blir plukket opp og transportert til hotellet for natten.

Dag 2: Taxi fra hotellet til Ballindalloch hvor vi fotsetter mot Grantown-on-Spey som er en etappe på ca 23 km, overnatting i Grantown-on-Spey.

Dag 3: Vi fortsetter turen mot Boat of Garten og så videre til Aviemore, en strekning på 27 km som blir siste stopp med to overnattingery før retur til Aberdeen og hjemreise.

KartWhiskytour

Her er en link til ruten vi skal gå, på grunn av begrenset tid skal vi gå fra Craigellachie til Avimore i tre etapper en strekning på ca 70 km, start og stopp rød prikk på kartet.

Bortreist logo 2_75_81

Hardanger 2015

Hardanger – tradisjon tro!

Sørfjorden, Hardanger

Etter fjorårets tur til Hardanger ble vi i reiseklubben enige om at dette måtte bli en tradisjon. I 2014 hadde vi ei solrik helg i slutten i mai med grilling og tur til Raunsdalen i fantastisk solskinn. Isen hadde ikke helt sluppet taket og noe snø lå igjen. 2- 3 ørret bet på.

Fredag og ankomst 2015

Fredagen tok Roy og Åge avgårde rundt kl 14 i til dels fint vær. Det ble pitstop ved Langfoss for å ta bilder av fossen og også noen selfies. Ved ankomst Odda ble det handel på Coopen. Åge hadde allerede tatt ansvar for innkjøp av krabbe, sjøkreps, reker, kongekrabbe og hvitvin som stod på middagsmenyen for kvelden. Ole Erik, Stig og Roar ankom utpå ettermiddagen, og kokkeleringen startet. Det ble et fortreffelig måltid og kvelden ble avsluttet rundt midnatt etter smaking diverse Whiskey og Rom.

Sjømat på menyen

Lørdag og tur til Raunsdalen

Samlet i Raunsdalen

Morgenfugler som vi er tørnet de fleste av oss ut av sengen rundt kl 09. Så snart alle var kommet seg opp snurret Roar igang omelett og bacon som ble servert med laks. Niste ble smurt og vi pakket oss avgårde opp mot gården Aase. Vi parkerte og startet turen derfra rundt kl 11. Etter halvannen time var vi fremme i naturskjønne Raunsdalen som ligger i foten av Folgefonna og i Folgefonna Nasjonalpark. Selv med litt småregn i luften var vi klare for å prøve fiskelykken. Roar fikk napp på andre kast og en fin ørret ble dratt opp. Stangen ble for ordens skyld lånt ut av Ole Erik. Vi andre hadde noen få napp i ny og ne, men det tok noen timer før det beit igjen. Roy er en erfaren fisker, så det var ikke noen stor overraskelse da han ble nestemann. Ørretene ble lagt ved siden av hverandre for å kontrollmåle størrelsen. Roy sin så ut som den var et par cm lenger, men det var helt til Roar rettet og strakk litt på den krumrygge ørreten sin. Etter nok en måling ble det konkludert med at de var like store. Roar og Åge fyrte opp et bål for grilling av fangsten. Omtrent i det øyeblikket det var god fyr rykket det i stanga til Stig, og enda en ørret ble dratt i land. De tre ørretene ble drysset med salt og pepper før de ble lagt på en steinhelle over bålet. Det ble en fortreffelig lunsj med nistepakke og nygrillet ørret.

Grilling av ørret

Hafjell, dag 2: Nedover. Fort.

– Første gang dere prøver downhill? Da skal dere få med noen råd på veien. Den hyggelige dama i bikeshop´en har akkurat instruert oss inn i hver vår rustning, en interessant konstruksjon av netting og polstrede plastskjermer. Den buler og strammer på de rette stedene, så en føler seg brått litt mer velproposjonert enn speilet normalt antyder. Nesten synd å gjemme det vekk under den knalloransje, tilnørmet selvlysende trøya vi får utdelt. Men samtidig var den litt kul, og vi kunne nesten se ut som vi var på hjemmebane i downhill-miljøet. Først senere slo det meg at neontrøya kanskje hadde en annen funksjon, nemlig å varsle de erfarne utforsyklerne i løypa: Her kommer det noen nybegynnere, sannsynligvis ute av kontroll, så se opp!Thomas_Hafjell2

I tillegg hadde hun flyttet meg over fra en (feilaktig bestilt) Extra Large til Large sykkel. Her er det ikke kroppslengde som avgjør, det er vekt som er det viktige. På en XL er demperne innstilt så stivt at du må være godt over hundre kilo for at det skal være komfortabelt. Hvis komfort er relevant begrep i denne sammenheng. Uansett, L var nok rett, for dersom det hadde ristet mer enn det gjorde med denne sykkelen hadde antakelig hendene løsnet og falt av litt utpå dagen.

Vi følger oppstartsrådene og velger blå løype nummer 5, Parkløypa, som går fra toppen av gondolen ned til midstasjonen. Det blir raskt klart at disse syklene er noen råskinn, og helt på hjemmebane i disse omgivelsene. Scott Gambler utforsykler, med sine kraftige hjul, solide dempere foran og bak, og kraftige bremser som stopper oss effektivt nesten uansett hastighet og underlag.

Starten på løype 5 er bare et lite hull mellom noen trær i veikanten. Jeg ville ikke kommet på å sykle der med mindre det sto et skilt som utvetydig pekte i den retning. Etter få sekunder kommer  tanken: «Her går det jo ikke an å sykle…?» Men det gjør det selvfølgelig. Med disse syklene, så. Litt nølende slipper vi (eller jeg, tiåringen er allerede langt foran meg) opp, og dras fort opp i bra hastighet ned gjennom svingene. Jeg blir fort imponert over hvor godt sykkelen svelger det meste av steiner, hull og hindringer nedover i løypa. Det tar noen svinger og humper før en blir fortrolig med sykkelen, finner ut hvordan den oppfører seg i disse litt uvante omgivelsene.

Det tar egentlig ikke så lang tid å bli trygg nok til å trives, og etter noen vendinger ligger sykkelen nesten vannrett i de doserte svingene, og vekta flyttes noenlunde kjapt fra side til side. Og hindringer i løypa, som først ser ut til å ville kaste deg av sykkelen og ut i skogen, de takler sykkelen på imponerende vis. Den lange forgaffelen kryper sammen så oppturen blir myk, og når du er over skyter den ut igjen så du lander relativt mykt, og ikke stuper over styret. Halvveis gjennom løype 5 går det opp for meg at jeg står og gliser inni hjelmen: Dette er jo fantastisk gøy!

– Når vi sykler utfor, så står vi. Vi sitter ikke på sykkelen! Sa vår venninne i bikeshopen. Det hørte vi jo på. Men på et tidspunkt (etter at en fot gled av pedalen) ble jeg sittende på setet gjennom en dosert sving. Og det fungerte jo enda bedre. Antakelig fordi tyngdepunktet ble lavere, og jeg klarte å flytte vekta fra venstre til høyre og tilbake igjen enda litt raskere. Før jeg med litt overmot og høy fart gikk inn i nok en krapp og sterkt dosert sving. Nitti kilo pluss, samt høy fart, skaper G-krefter som trykker demperen helt til bånns. Da er hjulet helt oppe i setet, og det grove dekket tar godt tak i buksa mi og prøver å tre meg ned over setet. Jeg skvetter, «oioi, nå går det til h…», og ser indre bilder av en sykkel som spretter ut over doseringen, flyr i elegant bue over dalsøkket, og treffer ura på den andre siden med et splæt. Heldigvis har jeg den oransje trøya på, så de finner meg vel etter hvert, og får skrapt meg opp i en pose.

«Sving, for helsike!» Jeg våkner av det indre dramaet. Bakhjulet har sluppet taket i buksebaken min, og jeg rekker akkurat å svinge før doseringen blir utskytingsrampe. Rart hvor mye en rekker å tenke på så kort tid. Resten av løype 5 gjennomføres stående, med klart fokus og blikket langt fram. Og høy puls.

Midtstasjonen er egentlig starten på ekspress-stolheisen til toppen av Snuen (970 m.o.h.). Denne er utstyrt med sykkelkrybber på begge sider, som du setter sykkelen oppi før du skynder deg opp i stolen. Det går greit, men vi satte pris på at det var en assistent som kunne hjelpe Thomas med å løfte sykkelen oppi, for det er vanskelig for en person å rekke to sykler før påstigning. Fra Snuen går det løyper av alle kategorier nedover. Blant annet en svart løype (1, NM-løypa) som benyttes til konkurranser. Vi våger oss ikke ut på den svarte, men har blitt litt tøffere, og går på løype 2, Buldreløypa. Beskrevet på løypekartet som «fullblods DH-racing løype som inneholder alt». Karslig, tenker vi, og setter utfor. Det var nok en grunn til at vi ikke ble anbefalt å starte her, for den er dobbelt så lang som femmeren, og mer krevende. Men dæven så gøy! Nå er vi virkelig i flytsonen!

Løype 3, Gressløypa, høres i utgangspunktet komfortabel ut. Det er ikke helt tilfelle. Den går og fra toppen av Snuen ned til Midtstasjonen, og beskrives som «Single track som gjør det vanskelig å slappe av i munnvikene». Single track betyr smalt, med null rom for umotivert vingling. Da bærer det rett ut i skogen. Vi ville lagt til «en slags sti gjennom steinur» for deler av løypa. Mer teknisk enn de foregående, og selv tiåringen, som slett ikke er skvetten, syns dette ble litt i overkant. Men vi jobber oss gjennom den og, og det er overraskende gøy å prøve å takle alle steinene, røttene og svingene ned mellom trærne.

På Mosetertoppen, endestasjonen for gondolbanen, ligger Skavlen restaurant, perfekt for en lunsj og litt hvile. Og litt massering av gjennomristede håndledd – de tar mye av støyten. Dagens tilbud smakte fortreffelig, og hvis en skulle trenge en kald øl eller noe enda skarpere for å dempe adrenalinjaget, så får en det og. Antakelig fornuftig å balansere det, erfaringsmessig forrykkes balansen mellom vilje og (vurderings-)evne ved omfattende inntak, og det er ikke sikkert det er klokt ved sånne anledninger.

Løypekart HafjellI tillegg til nevnte Parkløypa, Buldreløypa og Gressløypa har vi mange uprøvde igjen. For eksempel Moe´town, Ekspressen og Brattlykja. Eller Nameless og Dessert. Eller, når du virkelig begynner å bli tøff NM-løypa og New School.

Etter lunsj begynner det å regne. Det stopper ikke utforsyklingen, men byr på noen ekstra utfordringer. Det blir glattere, og spesielt røtter som krysser løypa blir forræderiske luringer som fort vipper deg ut av balanse hvis du treffer dem med feil vinkel. Det danner seg fort en bekk midt i mange av løypene, slik at skibrillene vi har på virkelig kommer til sin rett. Vann- og sølespruten står høyt rundt oss. Syklene har jo ikke skjermer eller annen unødvendig leamikk, så det går ikke lang tid før de lysende oransje trøyene er mer brungråsvarte, dekket av søle.

Men på tross av søla og vannet blir en gradvis tøffere, og det er ikke tvil om at det ga seiersfølelse når vi utpå dagen begynte å ta igjen andre nedover løypa, i stedet for bare å bli forbikjørt. Konkurranseinstinktet er ikke helt dødt.

Dagen avsluttes med grundig og helt nødvendig sykkelvask. Når vi står og skrubber syklene vrenger tiåringen av seg hjelmen. Inni all gjørma er det et stort, hvitt glis, og bare ett viktig spørsmål: «Katti kan me reisa her igjen?» Det oppsummerer vel egentlig dagen for oss begge.

Litt inspirasjon fra løypene i Hafjell finner du her. Og mer generelt finner du masse opplysninger på http://hafjell.no

Hafjell, dag 1: Oppover og bortover

Vi stabler oss inn i gondolen med to terrengsykler og en sekk, for anledningen fylt med drikke, bananer, sjokolade og annen motivasjon. Gondolen klatrer raskt opp til Mosetertoppen på snaut 800 m.o.h. Dagens ekspedisjon: terrengsykling i Hafjellområdet. Og samtidig en forsiktig oppvarming før morgendagens «downhill» i Hafjell Bike Park. Mer om det senere. For øvrig er turen og å regne som research for bortreist.no; kan Hafjell være framtidig reisemål (når Åge har fått god fart på pedalene)?

Og Hafjell er virkelig en ypperlig lekegrind for sykkelentusiaster, enten en foretrekker å sykle bortover eller oppover, på behagelige grusveier eller i krevende terreng. Eller nedover i rasende fart. I fjellområdene rundt Hafjell ligger milevis med veier, stier og fine naturopplevelser. Ambisjon og løypelengde lar seg lett tilpasse dagsform, pågangsmot og reisefølge.Birkentest1

Vi, det vil si Thomas (10) og undertegnede la i vei på løypa med det tiltalende navnet «Birkentesten». Intet mindre. Og den tar oss gjennom flott natur, både gjennom skog og over åpne fjellandskap, dels på traktor-/skogsvei, dels på grusvei og dels over myr og mark. Planen var å sykle hele Birkentesten, men etter et par frustrerende motbakker fant Thomas ut at vi skulle ta inn på en annen, litt kortere løype. Han skulle nok ikke være med i Birken likevel på et par år, så det burde gå greit, mente han.

imageDenne løypa brakte oss etter en del kilometer tilbake til utgangspunktet, toppen av gondolbanen på Mosetertoppen. Herfra måtte vi jo ned. Å ta gondolen ned var ikke aktuelt, så vi måtte ned alpinbakkene. Om enn med noe feil sykler til den slags stunt. Nedfartene er gradert fra grønt («enkelt for hele familien») – til svart (sannsynlig benbrudd, smerte og tidlig død). Familieløyper er selvfølgelig uaktuelt. Av rent prinsipielle årsaker, samt rester av stolthet. Altså tok vi familieløypa. Det var den første kamelen. Heldigvis var det ingen som kjente oss. Den neste kamelen, som egentlig var enda verre, svelget jeg idet det gikk opp for meg at denne familieløypa rett og slett var litt skummel. Bremsene, som var solide skivebremser og virket som bare det oppe på skogsveiene på fjellet, de hadde jo null effekt her i utforløypa! Men vi kom oss ned, litt skremt men ellers noenlunde uskadd.

Dag 1 oppsummert: For terreng- og tursykling er Hafjellområdet ypperlig!

Forventningene til dag 2 er noe blandede. Det er downhill hele dagen, og ifølge Thomas stort sett hele hensikten med å dra til Hafjell. Da blir det antakelig uaktuelt å cruise i familieløypa. Eventuell autoritet en måtte ha igjen som far til en tiåring ville fordampe som dugg for morgensol. Jeg satser alt på at med egnet utstyr, det vil si ordentlige utforsykler med støtdemping bak, forgafler med en meter demping, feite dekk og – ikke minst – kraftige bremser som kan stoppe et middels NSB-tog, så vil dette gå aldeles fint. Og skulle finmotorikken og balansen svikte oss – eller motet ta overhånd – så er vi godt pakket med helhjelm og god polstring på alle utsatte punkter.

Imidlertid er jeg fremdeles litt usikker på hvordan jeg skal tolke det lure smilet til Johannes, den tyske altmuligmannen i bikeshop´en, når han fikk høre at vi aldri hadde prøvd downhill før…