Napoli 2018: Pilegrimsreise i pizza- og mafialand

Dunk! «…å helv…!, hva var det?» S har akkurat drylt passasjerdøra i ett eller annet som har stoppet inntil bilen som har fraktet ham fra Napoli lufthavn til hotellet vårt. Så tett inntil at han ikke får åpnet døra og kommet seg ut. Tilfeldig? En camorrista? S har både lest og sett film om Camorraen som regjerer i Campania, fantasien spant lynraskt opp ubehagelige scenarier – og som en over snittet lovlydig og dannet borger befant han seg i et par lange sekund svært langt utenfor komfortsonen.

Heldigvis var det bare en uskyldig innfødt på en sliten moped, helt uten mafiaforbindelser, som hadde vært uheldig med stoppestedet og nå var minst like bekymret som S. Som på sin side hadde fått indre fotfeste og kunne smyge seg ut av bilen, tilsynelatende uberørt, fortsatt med kule solbriller på. Bortreist.no har et rikt indre liv, og nå var vi i Napoli.

Førsteinntrykk

Det er ikke mange kilometerne fra Napoli internasjonale flyplass i Capodichino-distriktet til vårt losji P. C. Boutique Hotel i utkanten av byens centro storico. Men det er tett trafikk når vi ankommer en torsdag ettermiddag i slutten av oktober, så turen tar noe tid. Vi har forhåndsbestilt transport, blir møtt på flyplassen av en ung, smilende italiener i stram skinnjakke og geleidet til en anstendig, ganske ny BMW X6. Halve bortreist.no, i hvert fall. De andre får verken smil, stram skinnjakke eller BMW – men derimot en rufsete sjåfør med et lite, udefinert kjøretøy som på avstand minner om en sliten Opel Corsa.

Trafikken er tett, med et, vel, dynamisk kjøremønster. Oppmerkede kjørefelt er bortkastet maling. Antall biler i bredden bestemmes av tilgjengelig asfaltbredde, og kapasiteten utnyttes.  Litt skummelt, men etter hvert ser vi at dette fungerer og trafikken flyter på sitt vis. Scooterne imponerer der de navigerer smidig mellom bilene i små åpninger som egentlig ikke finnes, mens føreren har flere parallelle samtaler gående: minst én på telefonen og en med en langhåret, ung brunette som gestikulerer temperamentsfullt fra baksetet på scooteren. Eller motsatt, den unge dama foran, om mulig med enda flere samtidige operasjoner på gang.

Det fungerer for alle unntatt vår bayerske X6, unnfanget i et land hvor to kjørefelt betyr nøyaktig to kjørefelt, hvor ingen krysser skillelinjer uten å blinke, og hvor alle respekterer omkringliggende kjøretøys intimsone. Ordnung. Kjøremaskinen er tydelig ukomfortabel – dens piacere di guidare er erstattet av ren frykt – alle sensorer og sikkerhetsfunksjoner piper og blinker i konstant panikkmodus. Og vår VIP-sjåfør vet åpenbart ikke hvordan han skal skru av leamikken og assimilere det tyske vidunderet inn i sitt nye miljø. Corsaen var nok allerede godt assimilert.

Napoli ser ut til å være blandet drops. Noen områder vi passerer er litt slitne, noen rett og slett shabby, andre mer velholdte. Noen utstråler en sliten, rufsete sjarm. Stedvis en del søppel. Når vi på et tidspunkt står helt fast smyger en velbrukt Vespa med mor og to små seg forbi i en liten sprekk under sidespeilet vårt: handlepose mellom beina, sigarett i munnviken, storesøster bakpå salen mens yngstemann på fire-fem balanserer glisende på fotbrettet med et nonchalant enhåndsgrep i styret. Bak den mobile familien har en offensiv møbelhandler flyttet varelageret ut og sperret av fortauet slik at ingen kommer forbi uten å legge merke til at han nå har salg på madrasser. Det hele akkompagnert av en jevn støy fra folk, biler, mopeder og liv. Omtrent det Napoli vi ventet oss. Pluss litt.

Samtidig, i sørøstlig retning, hevet over dette mylderet, ruver vulkanen Vesuv. Den står helt i ro. Har ikke skapt kaos på veldig lenge. Det er da noe.

Pizzapilegrimer

Pizzaen er født i Napoli, sies det. Bortreist.no er over snittet opptatt av mat, og god pizza står høyt på lista. Jakten på den genuine napolitanske pizzaen blir som en liten pilegrimsreise. Forventningene spennes høyt, og det er ikke alltid en fordel. Byen har rikelig med pizzarestauranter: krysser du av for «pizza» og «Napoli» på TripAdvisor får du hundrevis av treff. Men mange er ikke synonymt med gode, så basert på grundig research plantet F&B manager nålen på Pizzeria di Matteo, strategisk plassert i Via dei Tribunali i Napolis gamleby.

Best pizza in Naples?

Matteo har en tendens til å havne på pallen i «best pizza in Naples»-kåringer. Ikke nødvendigvis øverst, der ligger ofte Pizzeria da Michele i nesten samme nabolag. Men hos Michele må en påregne en time og to i ventetid for å få seg et pizzastykke, og bortreist.no er ikke på sitt beste når de må stå i kø. Derfor Matteo.

A slice of pizza, Mr. President?

Restauranten har også et annet claim to fame: Bill Clinton har spist der! I en pause fra G7-møtet i Napoli sommeren 1994, foreviget med svart-hvitt foto på Matteos spisekart. Om Clinton var spesielt glad i pizza vites ikke, men vi har fått med oss at han likte unge damer, i en slik grad at han endte i riksrett. Så kan vi jo spekulere på hva han brukte resten av kvelden på, etter øl og pizza hos Matteo.

Vi bestilte tre-fire varianter av Matteos toppinger. Men det skulle ikke mer enn noen munnfuller til før en lei skuffelse begynte å

La grande delusione

bre seg. Dette var slett ikke den ut-av-kroppen-opplevelsen vi hadde forventet. Pizzaen var ikke dårlig. Men den var heller ikke fantastisk. Våre forventninger lå cirka ved fantastisk. Dette kunne vi strengt tatt gjort like godt selv på en middels dag. Det ble stille rundt bordet, for stille for en kveld på pizzeria i Via Tribunali. Vi drakk opp ølet, ga kun beskjedent med tips og gikk.

Via dei Tribunali. Den trange øst–vestgata mellom de gamle bygårdene er en høyintens treningsøkt for sanseapparatet, dag- eller kveldstid. En eventyrblanding av lukter. Intens duft av mat i mange varianter, sigarettrøyk, hvitløk, parfyme, eksos, vin, sterk kaffe – iblandet en skvett kattepiss i krokene.  Små kafeer, restauranter og barer som trigger sult og tørst. Små butikker som frister med en eim av trøfler, ost og spekemat. Små biler med (litt) tålmodige sjåfører, som insisterer på å levere varene sine men som tross alt kjører rolig for å unngå masselemlestelse. Og, selvfølgelig, scootere. I alle varianter, mindre tålmodige, som sneier borti albuen din akkurat idet  underbevisstheten gjør deg oppmerksom på at noe nærmer seg. En kakofoni av stemmer. Lyse og mørke, hese og klokkeklare, skingrende og rolige, unge og gamle. Som diskuterer, ler, er glade – eller triste, som kjefter – eller roper på mamma. Her pulserer det søritalienske livet, i alle dets mulige avskygninger. Og kompenserer egentlig ganske godt for en stusslig pizzaopplevelse.

Småbarnspappa R d.y. som endelig fikk voksentid ble tidlig trøtt og satte kurs for hotell, seng og tiltrengt hvile. Vi andre tåler voksentid bedre, og styrte mot en siste flaske vin på restauranten over gata for hotellet. O grep menyen og anla kjennermine, myste over brillene på vinlista som var skuffende kort. En av dem lignet på noe han hadde hørt om. Nei, dessverre, denne hadde de ikke. Servitøren var ikke spesielt på tilbudssida, og glante uinteressert på oss. Denne da? «No. Sorry.». O er tålmodigheten og høfligheten selv (hans egen oppfatning, og selvinnsikt kan være så mangt), men nå kunne vi ane en antydning til irritasjon: “Well, can you give us any bottle of red wine that you actually have?” Det kunne han. Og vi rundet av første Napolikveld med en flaske ubestemmelig rødvin. Umulig å vite hva den smakte; den kom rett fra kjølerommet og holdt maksimalt 4-5 grader. Og ikke var det hjelp i pregingen på glassene, den antydet at vi satt og slurpet tysk øl. Nei, alle italienere har likevel ikke medfødt svart belte i vin.

Det var på Capri…

Napoliprogrammet var ikke planlagt i detalj, men iblant er turlaget slående effektivt og beslutningsdyktig. En rådslagning over frokosten på gatekafeen ledet oss raskt til en konklusjon: Vi skal til Capri. Nå!

«Det var på Capri jeg så henne komme.» Kanskje er det litt ufint å hevde at O er gammeldags, men når det gjelder kulturelle (p)referanser er han utvilsomt en smule konservativ. «Det var på Capri jeg så hun forsvant.» På vei mot havna og Capribåten nynnet han fornøyd på den gamle slageren. Opprinnelig «The Isle of

Sophia – la bellezza italiana

Capri», skrevet av to amerikanere på 1930-tallet men spilt inn og sunget i utallige versjoner på mange språk i tiårene etter. Både Frank Sinatra med sin versjon og radarparet Ivar Ruste/Odd Grythe med sin ligger ligger godt inne på O sin kulturelle hjemmebane. Men selv for resten av laget, som tross alt har oppdatert litt av de kulturelle referansene for det nye årtusen, lød Capri fortsatt fristende med sin eim av gammel storhet, litt lekegrind for de velbeslåtte, og – og ikke minst – litt Sophia Loren!

Vi lokaliserte Capriterminalen, fikk oss billetter og sterk kaffe på ventekafeen før avgang. Båtturen tar mindre enn en time, og før vi nådde Marina Grande på den forlokkende øya var vi kapret av en ung, kvinnelig Capriguide, lettet for en del kontanter, merket med tydelige klistremerker som fratok oss all selvstendig vilje og verdighet, og dyttet inn i køen av likesinnede som skulle gjøre Capri på tre timer i korte busser.

Og det gjorde vi. Første stopp: Anacapri, den lille landsbyen oppe i høyden på vestsiden av Capri. Rusletur rundt i landsbyen, innom Anacapris egen Limoncello-lab (Capri hevder å være Limoncelloens hjem – i likhet med ganske mange andre), og tross litt snobbete spisevaner i miljøet: rigget turistlunsj, tydelig avtalt mellom vår kjære guide og restaurantmafiosoen på Ristorante Barbarossa (etter sjørøveren Rødskjegg – allerede her burde vi ant kjeltringstreker).

(Bittelitt av) Capri by

Andre stopp: Capri by, lenger øst, litt opp i høyden over havna. Litt mer by og litt mindre preg av partytelt og trøstegevinster (men fortsatt plenty Limoncello). Og litt mer folk. Men her opplevde vi det uventede at all støyen plutselig stilnet, når vi uforvarende trasket inn i et begravelsesfølge – og i det indre umiddelbart ble hensatt til Gudfaren, Corleone og Nino Rotas vakre, melankolske filmmusikk.

 

Vi rundet av vårt intensive Capribesøk med noen glass kjølig hvitvin på Bar Grotta Azzurra nede i havna, før retur med katamaranen. Jo, vi kunne nok ane et snev av gammel storhet, selv om den er skjult bak strømmen av turister som

Middle-aged men in shades – off to see the world

skysses til øya for noen timer, plukker med litt suvenirer og et par flasker Limoncello og drar igjen (etter et glass vin i havna). Bak denne strømmen, når du leter litt utenfor den programmerte løypa, der tror vi det ligger noe.

Marina Grande

«Jeg drar aldri til Capri igjen.» Vår gamle slager ender litt trist, selvfølgelig etter en dameskuffelse. O har imidlertid trukket helt motsatt konklusjon. En gang skal han besøke Capri igjen, for en romantisk weekend med kona, på søken etter den gamle storheten – men da uten distraherende bakgrunnsstøy fra resten av bortreist.no.

For the hill people

Vår mann Enzo

You want wine? spør han. Ja, det hadde vi jo tenkt. Men før vi fikk formulert et svar presenterte han de to alternativene han hadde tenkt å tilby: red… or white? Vi kunne altså få husets vin. Punktum. Men til gjengjeld fikk vi velge blant to farger. Greit nok, vin i Italia har jo vist seg å være enklere enn vi hadde trodd. Water…? Kritisk blikk på oss igjen. No, you don’t want water. Water is for the hill people! Stemningen var satt.

Vi var på Trattoria Don Vincenzo, en liten restaurant med de fleste bordene, seks-sju i tallet, spredt rundt i det lille gårdsrommet mellom husene i Via San Biagio Dei Librai. Ved ankomst ble vi strengt tatt ikke veldig imponert. Småskakt og tilsynelatende kaotisk, ymse møblement, sliten graffiti på skitne vegger, og et lealaust gjerde som skiller restauranten fra gata og muligens kan forhindre at du får Vespa i antipastoen. Men etter hvert som vi nippet i oss hver vår Negroni mens vi ventet på bord (ikke R d.y., han liker ikke bitter drikke, og slurpet søtsaker) så dette gradvis bedre ut. I tillegg rettet vår mann Enzo kjapt opp det litt rufsete førsteinntrykket, og var raskt tilbake med spisekart og tydelige råd.

Salad? Enzo myste på oss i et knapt sekund, før han selv ga svaret. NO, you don’t want salad. Det hadde han for så vidt rett i. Strengt tatt er det veldig sjelden noen i miljøet bestiller salat. Men vi har begynt å diskutere bærekraft, så ting kan skje.

Sjømat dominerer menyen, og det finnes ikke antydning til pizza. Det passet bra; fortsatt var vi en smule forbannet på pizzaiolo Matteo som kvelden før hadde påført oss slik skuffelse. Vi gikk fra en forrett med en forundringspakke av fritert sjømat, via spagetti med ansjossaus, en og annen blekksprut og andre godsaker, til innbakt, fritert klippfisk – baccalà. Hjulpet av en jevn strøm av Enzos eliksir, som på mystisk vis smakte bedre for hvert påfyll. Maten var særdeles velsmakende, selv ansjospastaen som dirigenten var litt forsiktig med å anbefale: if you like anchovies… you can try – if you don’t like anchovies… well, never mind. Og vår mann bidro til å løfte måltidet og stemningen i bakgården til store høyder. Krystallklar anbefaling!

Bordsetet tok slutt etter noen timer, men det var for tidlig for leggetid. Etter en rusletur vestover Via Librai – som for øvrig bytter navn når det passer – nådde vi Piazza Gesu og Nye Jesus kirke. Her fikk noen åndelig inspirasjon og kom på at vi trengte mer vin. Like nedi bakken i Calata Trinita Maggiore lå vinbaren med et navn vi forsto: Red Wine – Enoteca, Vineria. Rent objektivt hadde ingen av oss behov for mer vin, men det virket som en god idé der og da. Vi fikk gjort kål på et par flasker Barbera mens stemningen holdt seg høy. Vi tror i hvert fall det var Barbera, men det la seg etter hvert et slags slør som gjør det himla vanskelig å huske sånne detaljer. Men de hadde hyggelig budskap på veggen, det husker vi (eller, det har vi bilde av…).

Pompeii

Vesuv har ikke laget bråk på lenge, sa vi tidligere. Men ikke på lenge betyr ikke aldri. Et av de kraftigste utbruddene, i hvert fall det mest kjente, fant sted i

Da helvete kom til Pompeii

år 79 e. Kr. Etter først å ha blåst bort halve fjellet begravde utbruddet byene Pompeii og Herculaneum under aske og stein. Det er anslått at 10–15 000 mennesker omkom, mange av dem antakelig umiddelbart forkullet idet de ble truffet av den pyroklastiske skyen – en strøm av gasser, røyk, aske og stein med en temperatur i området 500–700 grader celsius. Særlig nærmere helvete er det vanskelig å komme.

Begravde Pompeii ble liggende stort sett urørt i nærmere atten hundre år, fram til systematiske utgravninger startet i 1861. Ettersom byen hovedsakelig ble dekket av aske og ikke lavastrømmer har den blitt veldig godt bevart, og har dermed gitt arkeologer og historikere et unikt vindu bakover i tiden.

En vandring i utgravde Pompeii er en tankevekkende opplevelse. En ting er nettopp at så mye er veldig godt bevart, så mange detaljer er tatt vare på. Noe

Amfiteatret (over bakken)

annet, og kanskje det som gjør tydeligst inntrykk, er hvor elegant, gjennomtenkt og rett og slett vakkert det må ha vært. Innbyggerne brydde seg åpenbart om estetikk, enten det var i husene og gårdsrommene eller på forsamlingsstedene. Vi spekulerte litt på hvordan det til sammenligning kan ha sett ut i Norge i år 79.

Vi valgte å rusle rundt på egenhånd med litt hjelp fra kart og Pompeii-app på smarttelefonen.

…og under

Sammenlignet med å ha en kunnskapsrik guide som prioriterer og forteller var nok læringsutbyttet magert, men det var det vi rakk, og det var  interessant nok. For noen. Etter en times tid var oppmerksomhetsspennet til S, Å og R d.y. brukt opp, og det var ikke annet å gjøre enn å dele laget i to fraksjoner. O og R d.e. trasket videre i romernes spor, mens de andre, nå mette på gamle greier, søkte tilbake til den moderne sivilisasjonen og godene den tilbyr.

God skilting viser vei

De utålmodige gikk uansett glipp av det beste, som Jupitertempelet, Pompeiis høydepunkt i bokstavelig og overført betydning. Og vi er sikre på at R d.y. ville satt stor pris på skiltingen som viste vei til horehuset: diskret uthogde falloser i brosteinene.

Romerne altså, de tenkte på alt. Og de visste – litt som R d.y. – å sette pris på de kroppslige gleder.

Trøfler ved kapteinens bord

Ved innsjekk på hotellet hadde F&B Manager blitt en smule imponert: på rommet sto en flaske avkjølt boblevann og ventet. Men før korken ble vridd av dukket Å opp i døra og grep inn: «Øey…den er ikke bare din, den er til alle…» Det tok ikke mange sekund før laget var samlet, og det viste seg at boblevannet inngikk i høytidelig kunngjøring av turlagets gave til F&B Mgr etter femtiårslaget et halvår tidligere. Og gaven? En helaften på Il Comandante, Michelinrestauranten på toppen av skipsreder Achille Lauros gamle hovedkvarter.

To kvelder senere, et kvarters spasertur fra vår base ned til havna, fant vi det gamle hovedkvarteret gjenfødt som Hotel Romeo. Det skal ikke all verden til for å booste selvfølelsen til middelaldrende menn, og den unge, kvinnelige resepsjonistens vurderende blikk, fulgt av et strålende smil og et «Very elegant, gentlemen!», ga oss et løft vi fløt ganske lenge på. Vi hadde tross alt kledd oss for anledningen. Dog må vi ta et lite forbehold for ett av medlemmene, som stilte i lys sommerbukse når vi denne kvelden sent i oktober skulle på stram restaurant helt sør på kontinentet. Det var såpass pinlig at vi velger ikke å navngi, utover å nevne det lille paradoks at det er han som bruker mest tid og bekymring på å finne passende kleskode til enhver anledning. Vi (andre) utvekslet forståelsesfulle blikk med nevnte unge kvinne, og hun gjorde ikke dette vanskeligere enn nødvendig.

Fem Vodka Martini og litt ventesnacks stabiliserte stemningen i godt, forventningsfullt leie, før vi ble hentet opp til Il Comandante – kapteinen – på toppen. Hvor kjøkkensjef Salvatore Bianco smilende ønsket oss velkommen mens menige fra hans unge tropp geleidet oss til det runde femmannsbordet, perfekt plassert med panoramautsikt over havna og Napolibukta, Monte Vesuvio ruvende i bakgrunnen.

Ingen av oss klarer å redegjøre for hvor mange retter kveldens meny besto av, men de var tallrike. Allerede første appetittvekker, oppbygd av fem bittesmå retter inkludert en sjarmerende mikrohamburger (diameter: 3 cm.), satte oss i glisemodus. Og det varte lenge. Nye smaker, kreative former, elegant presentert med vekt på lokale varer. Og matchet vinpakke med rikelig vin fra åsene rundt Vesuv.

Underveis dukket det opp en mystisk, men velsmakende grøt, med hemmelig eggeplomme gjemt inni. Idet vi var i ferd med å kaste oss over denne smatt to servitører lynraskt inn med rustfritt spesialverktøy og trøfler i hvithanskede hender. Om vi, mot et beskjedent tillegg på regningen, hadde lyst på litt nyhøvlede trøfler oppå? Bare for å gi det siste løftet? Hvem kan si nei til slikt? Trøflene ble nøye veid før høvling, og vi fikk beskjed om å si stopp når det var nok. Det gikk fint, inntil skriveren her ble så fascinert av dette høvleritualet at han glemte stoppsignalet – og våknet av transen først når det lå et lokk av trøffelskiver på grøten.

Dramatikken rundt gildet var ellers begrenset til en litt småskummel bordsetning bak oss, raskt identifisert som russisk mafia under etablering på Camorraens hjemmebane. Og en engasjert Å som etter mange retter (og ditto glass vin) fant ut at det var på tide å stramme opp kjøkkenet. Denne raguen, som ikke inneholdt et eneste kjøttprotein, men hadde både smak og tekstur som kjøtt (hvilket var hensikten), den var altså alt for salt, måtte de forstå. En rystet seniorservitør mistet et øyeblikk munn og mæle, før han fikk samlet seg, satt opp en stram mine og funnet igjen stemmen sin. Uten å etterlate noe rom for tvil klargjorde han at denne raguen var precisely as salty as the chef meant it to be. End of discussion. Og med ett var det Å som til forandring ikke fant stemmen sin.

Trøflene ble for øvrig veid like nøye etter høvling, og regningen ble tynget med 31 gram trøffel á 10 Euro (med en EUR/NOK-kurs høsten 2018 på oppunder tikroningen).

Bortreist.no går under jorden

Under Napoli finnes et stort nettverk av tunneler og akvedukter, hogd ut av tuff – en slags vulkansk sandstein – som utgjør mye av grunnen under Napoli. Steinen er lett å ta ut og forme, men samtidig sterk; et perfekt byggemateriale. De eldste tunnelene og hulene er om lag to og et halvt tusen år gamle, først utgravd av grekerne når de etablerte Neapolis – den nye byen. Romerne overtok og bygde akvedukter

som sikret vannforsyning til et voksende Napoli gjennom flere århundrer. Gradvis ble nye bygninger og anlegg etablert oppå og innimellom de gamle strukturene, og etter hvert ligger det overlappende lag med historie på og under gateplan i store deler av Napoli. Under andre verdenskrig ga den underjordiske byen beskyttelse under luftangrep, og fortsatt ses etterlatenskaper fra den tiden.

Denne søndagsformiddagen var det lang kø for å komme inn i Napoli Sotteranea og få guidet omvisning i underverdenen. Som kjent er bortreist.no ikke på sitt beste i kø, og vi så oss nødt for å gjøre en manøver som var adekvat til problemstillingen. Vi tenker effektivitet; vrangvillige sjeler ville kanskje hevde det var frekt. Vi anla forvirret turist-maskene og gled smidig forbi den lange rekka i regnet fram til starten av køen – uten at noen ytret en eneste protest. Akkurat det var en smule overraskende, men vi ser oss aldri tilbake.

Det underjordiske har evig tiltrekningskraft. Men du bør være noenlunde komfortabel med trapper. Og viktigst: eventuelle tendenser til klaustrofobi undertrykkes. På det trangeste må du gå sidelengs med bøyd hode for å komme gjennom passasjene. Og ikke trekk pusten for dypt, da setter du deg fast.

Prinsipielt etterord

Nevnte femtiårsgave ble opprinnelig overrakt i form av et gavekort, som skapte visse forventninger (og senere en opplevelse som mer enn levde opp til dem). Men rent prinsipielt er det en hake ved det hele. På gavekortet står det blant annet at jubilantens ønsker «… vil til en viss grad bli hensyntatt…». Undertegnede kan ikke huske at han på noe tidspunkt ble forelagt noe forslag å ta stilling til, eller på annen måte bedt om synspunkter på saken. Rent prinsipielt, altså.

Hardanger 2018

Fredag 31. august: Reisen til Hardanger

Førti prosent av bortreist.no kjører motorsykkel, og hvis været tillater tas reisen til den årvisse Hardangersamlingen på to hjul, og blir dermed mer enn bare en transportetappe. Årets rute gikk fra Haugesund til Stord, ferje til Hodnanes, via Våge på Tysnes og derfra øst- og nordover langs Hardangerfjorden. Skyfri himmel, drøyt 20 grader og vindstille var perfekte rammer for en skikkelig kjøredag langs svingete vestlandsveier. Selv for bortskjemte vestlendinger er dette en flott tur, og idet vi kjørte inn i Strandebarm rant nasjonalfølelsen (den positive) over i ukontrollert intercom-babling fra Å om at «her, akkurat her, skal han bo…en gang… må bare finne ut hvordan – ikke om – han får med kona.».

Sandven Turisthotell, Norheimsund

Norheimsund var merket av for lunsjpause, og vi rigget oss til i hagen på Sandven Turisthotell, oppstemte og sultne. Hotellet så ut til å ha sjel, og i den fine hagen gjorde vi den feil å justere opp lunsjforventningene tilsvarende. De ble ikke innfridd. I dette miljøet er lunsjen viktig, og skuffelsen la seg som en klam tåke rundt bordet ved fjordkanten.

Harmonien var ødelagt; like greit å sale opp og komme seg videre. Ås navigasjon var innstilt på curvy roads, og det bar lukt opp i baklandet mellom Norheimsund og Øystese, før vi til slutt fant igjen fylkesvei 7 på Fyksesundbrua. Det var så absolutt svingete veier, men halvparten var i boligområde og ga ingen godfølelse – og hjalp følgelig heller ikke på tungsinnet fra lunsjen. Noen kilometer lenger inn i fjorden fant heldigvis en muggen F&B Manager trøst – kaffe, eplekake og is – i solveggen hos Steinstø Frukt og Kakebu. Derfra var ferden mot Kvanndal ferjekai betydelig mer oppstemt.

Fjordutsikt fra kakebua, sørover Hardangerfjorden over Kvamsøy.

Noen kilometer før Kvanndal skimtet vi ferja ved kaien, fikk det nødvendige påskuddet til å skru opp tempoet, og rullet om bord i ferja like før bommen falt. En smule forhastet, skulle det vise seg.

På vei over fjorden fikk vi løypemelding fra resten av laget, og det ble klart at ventetida på Digranes, uten nøkler og klesskift, ville bli lang. En lengre rute via Hardangerbrua og østsida av Sørfjorden til Odda og Digranes ville vært det riktige. Det ble nødvendig å bunkre kalde forfriskninger på nærbutikken i Utne.

Fra Åkre Gard, Nå.

Apropos forfriskninger. I Hardanger drikker man sider, og vi valgte å bruke den ufrivillig gode tida til å lete opp kortreist drikke fra et av bryggeriene langs Sørfjorden. Under en kort fotostopp på Agatunet fikk vi tips av erfarne fjordfolk at hos Åkre – «Aokre gard» – på Nå var det det mulig å kjøpe sider. Vi lette opp Åkre gard, og etter litt snoking og et par telefonsamtaler dukket mor Åkre smilende opp. Staben for øvrig var på matmesse i Bergen, så nå styrte hun butikken og hjalp oss til noen flasker Åkresider. På kjøpet fikk vi litt historie om garden, eplene og siderproduksjonen. Og om eksperimenteringen med eplesprit som så vidt var i gang (vi kan svinge innom på neste Hardangertur og, vi…). Og om engelskmennene, de luringene, som har begynt å dyrke «dårlige eple» slik at de slipper å sortere og kjører hele avlingen rett i pressa.

Hardangerskjemaet

Vi var en smule i ulage denne fredagskvelden. Hardangerhelga har et fast mønster, innarbeidet over år. Fredag handler om tilreise med ankomst sen ettermiddag/tidlig kveld, litt avhengig av hvem som kjører og realismen i tidsestimatene. Og en overkommelig middag, i blant overlatt til andre enn F&B Mgr (med varierende suksess, men det er viktig å la folk prøve seg). Ellers godt med forfriskninger, gjensidig oppdatering og løsing av svært store og bittesmå verdensproblemer. Lørdag: lang bortreist-frokost, fulgt av fysisk fostring gjerne i form av en fjelltur, så etter hvert lørdagsmiddag som normalt krever både gode forberedelser og avansert teamarbeid på kjøkkenet. Søndag starter som lørdag, med lang frokost, men resten varierer.

For første gang har noen, det vil si S, rokket ved dette mønsteret. Han hadde manøvrert seg inn i en dobbeltbooking, og måtte dra hjem etter frokost lørdag. Han skulle muligens i et surprise-femtiårslag lørdag kveld, til en kar som han kanskje hadde truffet i ungdommen. Det var litt mystisk, det hele (og vil nok få etterspill, muligens langvarige). Uansett, Hardangerskjemaet var fucked. Fredags- og lørdagsmiddagen måtte bytte plass, mens vi desperat prøvde å opprettholde resten av planen.

Bortsett fra at O ikke klarte å lese handlelista, ankom Digranes med kritiske mangler i handleposen – og måtte ta strafferunde til Odda, så gikk fredagskvelden etter forholdene bra. Lammegryte inspirert av nordafrikanske smaker kom på bordet. Godt utpå kvelden, riktignok, men i god tid før lights-out. Sammen med en god vin traff gryta sitt kresne publikum, og det ble bra stemning rundt bordet, tross ulaget. Rosignalet gikk tidlig; ambisjonsnivået for lørdagen var lagt høyere enn vanlig.

Lørdag 1. september: 80 prosent

«Positivt sjølsnakk, Å! Kjempeviktig med positivt sjølsnakk.» Å hadde brukt de første to kilometerne av grusmotbakken til å understreke at 1) dette var mye brattere enn han hadde tenkt, at 2) han ikke var i form til dette, at 3) vi andre gikk så j… fort, at 4) det hadde vært mye kjekkere å gå til Raunsdalen, tross alt, og generelt at 5) dette var en usedvanlig dårlig ide. Krydret med det han rådde over av invektiver og generell bannskap. Kom aldri til å gå bra. For så vidt en naturlig videreføring av protestaksjonen som ble født for et par år siden, når resten av turlaget foreslo å gå til Trolltunga og vippet Å permanent ut av komfortsonen.

Positivt sjølsnakk i motbakken fra Helvete

Uansett, Å hang tungt over sine «Nordic walking» vandrestaver, nylig innkjøpt for å omfordele belastning fra slitent knestell over på armer og skuldre. Han er i blant en smule lettlurt, og var nå litt snurt over at vandrestikkene likevel ikke opphevet fysikkens lover. Problemstillingen er i utgangspunktet enkel: for stor masse skal løftes 700 meter av et for dårlig trent maskineri. Resten av laget var i ferd med å gå lei av klaginga, men i stedet for stygg kjeft prøvde vi til en forandring med positiv psykologi: «Du må jo forstå det, Å, at denne sytinga bare gjør det verre. Du må ha mer positivt sjølsnakk!».

Optimisme før avmarsj. Mer eller mindre velbegrunnet.

Årets tur var Dronningstien, eller offisielt Hennes Majestet Dronning Sonjas panoramatur. En seksten kilometers tur fra Røte ved Kinsarvik, opp på fjellryggen sørover langs Sørfjorden, ned til Lofthus via Munketreppene. På ut.no karakterisert som «krevende», hvilket har skremt Å til å lete opp en kilde som påstår at Dronningen faktisk aldri hadde gått stien for egen maskin, men derimot fløyet helikopter store deler av turen. Fake news, selvfølgelig, og et snev av majestetsfornærmelse, men desperate times call for desperate measures.

Snart oppe nå!

Grusveien fra Røte opp til Heng hvor stien starter (fra ca. 200 til 900 meter over fjordnivå) er seig, og kan sluke både motivasjon og energi hvis en legger i vei med for høy marsjfart. Det hjalp ikke at vi ble forbipassert av en sliten Hiace full av komfortvandrere som hadde kjøpt seg ut av 700 meter motbakke, ei heller at sjåføren på returen muntert kvitret at «dere må se på det som en del av turen». Han var et øyeblikk i overhengende fare for å få en nykvesset vandrestav gjennom tinningen – men det hjalp med litt sjølsnakk.

Yr.no hadde publisert værmeldinger etter lykkehjulmetoden de siste dagene, så vi var forberedt på alt. Men forholdene var nå overraskende gode: gløtt av sol, behagelig temperatur, lite vind. Egentlig perfekt for en fjelltur. Vi hadde brukt tid på fredagskvelden for å time og tilrettelegge, og ofret under noe tvil den klassiske bortreist-frokosten, dvs. to timer med god mat og prat, til fordel for tidlig avreise fra basen slik at vi kunne starte vandringen senest kl. 10. Klokka passerte 11 når vi låste bilen på Røte, og vi var allerede ved start en time bak skjemaet som la opp til komfortabel målgang på Lofthus, velfortjente forfriskninger på Ullensvang Hotell før retur til Digranes og lørdagsmiddag i god tid før midnatt. En time forsinket start, lavere marsjfart enn planlagt, ytterligere bremset av, vel, annen støy. Dette lovet ikke bra, og litt sjølsnakk måtte til for noen hver.

Hennes Majestet Dronning Sonjas panoramatur. Nå oppgradert til nivå «ekspert».

Heng, Dronningstiens startpunkt. Allerede her åpenbarer det seg en fantastisk utsikt over fjordlandskapet og krysset hvor Sørfjorden, Utnefjorden og Eidfjorden møtes. Med ruvende Oksen (neste års turmål?) midt i krysset. Skiltet ved Dronningens signatur justerte nå opp turen til kategori «ekspert». Det var litt kult, og pumpet umiddelbart ny energi inn i Ås walking sticks, såpass at han noe uventet la i vei først i løypa, i et tempo som overrasket resten av gruppa og aller mest ham selv. Overmotet slo selvfølgelig rekyl etter et par hundre meter, men det trenger vi ikke utdype.

Fjordkrysset: Sørfjorden, Utnefjorden og Eidfjorden, med Oksen i senter.

Delt ensomhet

Turlaget bortreist.no kaller vi oss. Tur i betydning reise, og tur i betydning gå på tur. Et flertall i laget kjenner både en forpliktelse til, og en glede over gå på tur-delen, og legger alltid inn en solid fottur i lørdagsskjemaet til Hardangerekspedisjonen. Mindretallet ser noe annerledes på dette. Det gir seg utslag i høyst ulikt ambisjonsnivå for den fysiske fostringen, og i blant høylytte og emosjonelle ordskifter som fra utsiden neppe framstår som dialog mellom venner.

R d.y. i komfortsonen

Å gå på tur handler om mye, blant annet balansen mellom alenehet og fellesskap. Her er det flere grøfter å gå i. Noen går alltid på tur alene, og insisterer på at alt annet er meningsløst. For et turlag blir nødvendigvis dette en litt uheldig strategi, hvor kun nedleggelse er logisk utgang. De som styrer til den andre grøfta går ikke på tur med mindre de er en gjeng. Noen har tenkt lenge og grundig over dette, og funnet at hvis ikke gruppen er for stor, kan man likevel balansere disse hensynene. Man kan få den viktige opplevelsen av ensomhet, men da sammen med andre. Shared solitude kaller Frederic Gros («A philosopy of walking») det. På norsk en slags delt eller felles ensomhet. Men hvor stor kan gruppen da være? Et sted rundt fire medvandrere går det en grense:

«With more than four companions, the party becomes a colony, an army on the march. Shouts, whistles, people go from one to another, wait for each other, form groups which soon become clans. Everyone boasts about their equipment. When it’s time to eat, they want you to ‘taste this’, they produce culinary treats, outbid each other … It’s hell.”

Bortreist.no består av fem medlemmer. På kanten av helvete, altså. Denne lørdagen, på Dronningstien, var laget redusert til 80%. Fire medlemmer. Hvordan ville det slå ut?

Espresso på Duk

Antakelig må Dronningstien appellere sterkt til kvinner – fra de helt unge til de godt voksne – for kvinneandelen blant vandrerne vi møtte på stien var uvanlig høy. Konseptet «jentetur» var trolig fellesnevner for mange av dem. De fleste mistenkes for å ha gått glipp av Gros’ advarsler, og trodde følgelig at de var lykkelige der de marsjerte i troppen sin.

O i ferd med å havne i skårfeste.

I den grad noen fortsatt skulle være i tvil: Dronningstien handler mye om bakker. Både mot og med, naturlig nok, men bakker. Kanskje ikke så rart: Med mindre en skal tusle rundt i fjæra er bakker i stor grad essensen av Hardanger. Grusbakken opp fra Røte er redegjort for. Når en først har kommet opp til den offisielle stien er det mer variert og fint å gå, men i gjennomsnitt fortsatt motbakke, helt opp til platået ved ca. 1100 moh. som nås etter ca. 9 km. Fra dette høyeste nivået er det stort sett nedoverbakke helt til Lofthus. Blir nesten for enkelt, tenkte vi karslig under middagen kvelden før. Nok en feilvurdering.

Ved toppunktet kom vi i prat med andre vandrere, og fikk overtalt ei hyggelig dame, som muligens gikk i delt ensomhet med en mann som holdt seg litt på avstand men kikket skeptisk på oss, til å ta et lagbilde av 80 prosent. På kanten av stupet over Sørfjorden. R d.y. er generelt opptatt av å ta seg bra ut på bilder, og glemte et øyeblikk risikoen ved å sitte på kanten. O er like forfengelig, men glemmer ikke høydeskrekken så lett, og forsøkte å lure seg selv med å lene seg innover fra stupet.

80 prosent på stupet

Etter toppunktet rundt 1100 m skiftet plutselig rytmen og rekkefølgen i laget. Mens Å i de foregående kilometerne stort sett hadde ligget bak og mumlet under sin personlige uværssky, ble han etter toppunktet angrepet av akutt høyderus og satte nedover i et avsindig tempo så armer, bein og vandrestaver gled over i hverandre i noe som på avstand minnet mest om tumbleweeds. Eller Bippe Stankelbein på flukt fra Per Ulv. Resterende 60 prosent visualiserte snubling og fall, fulgt av styrting utfor fjellskrenten, redningsaksjon, beinsplinter, blod og tidlig død. Og ødelagt lørdagsmiddag! Til alt hell brant rusen ut, og når vi nådde Duk, hvor vi kunne stirre 1 km rett ned på taket på hotell Ullensvang, hadde ting normalisert seg.

Lofthus og Sørfjorden, i fugleperspektiv fra Duk.

Vi rotet oss nå inn i den villfarelse at turen praktisk talt var over – Lofthus lå jo rett under oss! – og at vi dermed hadde rikelig tid til å fyre opp kokeapparatet og nyte noen poser Real Turmat, type storfegryte. Med spesialmikset krydderblanding for anledningen.

Gryta smakte fortreffelig. Etter turmaten hører naturligvis en nykokt kaffiskvett med. Mange nøyer seg med sterk, nesten ferdig trukket kokemalt, og regner siling og spytting av kaffegrut som en del av sjarmen. O er ikke komfortabel med kokemalt og grutspytting, og tryllet fram espressokanne og ditto malt kaffe fra sin nyinnkjøpte Berghaus-sekk fra Oddas egen sport-outlet (jf. en time forsinket start…). To kopper fjellespresso gjorde underverk, så denne espressokanna kan gjerne ligge i beredskap til framtidige utflukter.

Hardangervidda, beste vestkant.

Avmarsj. Lette i steget (nå var det jo bare nedoverbakke!) la 80% i vei mot Lofthus. Eller, det gikk svakt nedover i et par hundre meter, før stien begynte å klatre igjen. I all verden? Gått feil? Nei, de blå turmerkene var ikke til å ta feil av. Burde vi ikke svingt til høyre nå? Skal vi marsjere helt til Tyssedal? En smule usikkerhet bredte seg, Å la seg trygt langt bak, mens R (d.y.), som syns stien nær kanten var blitt for skummel, la seg konsekvent ti meter lenger opp i fjellsida. Etter at han ble småbarnsfar (det blir man gjerne først, så storbarnsfar etter noen år) har han anlagt et enda mer bekymret sinnelag enn før, med noe overdreven fokus på risiko. Andre ville kanskje brukt ordet pinglete, men det går dårlig sammen med vår nyvunne begeistring for positiv psykologi og utviklende sjølsnakk. Etter en kilometer støtte vi på en stødig odding med vandrestaver og bredt ganglag og spurte om råd og retning. «Nja… ein må rekna et par timar ne te Lofthus», resonnerte han sindig. Seriøst, mann? Kan umulig være så langt ned? Antakelig så han panikken i ansiktene, og skyndte seg å tilføye «men nå e’ de’ ikkje sikkert mine estimat e så go, for eg går no ganske seint». I gleden over å ha funnet en likesinnet stavvandrer tok ikke Å inn alvoret her, men resten (60%) ante konsekvensene, og gikk løs på de to timene med bekymret hast.

Rjukande, 1000 meter over havet og Lofthus.

Etter hvert nådde vi stidelet hvor den egentlige nedstigningen begynner. Krysset på Rjukande ligger 1000 meter over havet. Vårt mål lå på ca. null moh., og differansen skulle vise seg å bli en tung og syrefylt høydekilometer. Det startet bra. Nedover fjellsida er det laget en god sikksakksti, med store steinblokker – «Munketreppene» – gravd inn i terrenget, slik at det gikk radig nedover. Eller, det kunne gått radig. Å hadde låsing i knestellet og var dels frustrert, dels fornøyd med at han til slutt fikk rett: det var en dårlig ide dette her. Munketreppene er etter sigende lagt ut av munker fra Opedal en gang i senmiddelalderen, rundt 13- til 1500-tallet. Opedal skal ha blitt drevet som et underbruk – en grangie – av Lyse Kloster. Uansett tidsperiode og forbindelser med det overjordiske: noen har gjort en formidabel jobb med å steinsette stien i det bratte terrenget over Lofthus.

Forsinkelsene ballet på seg, og lørdagsmiddagen sto i fare for å bli søndagsfrokost. Grep måtte tas, og etter kjapp rådslagning skar R (d.e.) og O gjennom, gikk i forveien ned mot Lofthus så raskt beina bar, for å hente bil i Kinsarvik og etter hvert plukke opp restene av Å og R (d.y.) på returen. Turen videre ned var overraskende bratt og krevende (den sindige oddingen med stavene visste hva han snakket om). Munketreppene er effektive, men de går snart over i en grusvei som slynger seg i lange sløyfer nedover fjellsida. Vi hadde lært at korteste vei mellom to punkt er en rett linje, droppet de lange svingene og smatt karslig inn på den bratte stien som ikke svinger som grusveien, men går rett ned gjennom skogen. Det gikk rasende en stund, men så begynte låra å riste og melkesyra å etse idet den marinerte musklene i lår og legger. Når vi etter hvert kom ned til frukthagene var ganglaget ikke til å kjenne igjen. Om det var god trening eller ren nedbryting er fremdeles uklart.

Etter en rask biltur tur-retur Kinsarvik, med innkjøp av væske til en dehydrert og bekymret R (d.y.) som gikk og virret uten styrefart oppunder Nosi, fant vi igjen de to, litt ute av kurs halvveis oppe i fjellsida. Det hadde bygd seg opp litt surskap og kjefting mellom de to i baktroppen. R (d.y.) var rett og slett blitt nødt for å gå fra Å, som gikk så seint at R (d.y.) var redd for å miste balansen og havne i ålvelte. Det gikk sterkt inn på han som ble forlatt, og som straff måtte R (d.y.) kjøre alene fra Lofthus, i Ås bil, tilbake til basen.

Tilbake på Digranes smakte noen kalde øl usedvanlig godt før lørdagsmiddagen. Å, som etter et par slike var i det fortrolige humøret, begynte å komme med innrømmelser: «hvis eg ska vær heilt ærlig, så e eg jækla gla for at dokker drar meg med på sånt som detta. Eg trenge det jo…». Dette skulle vi selvfølgelig hatt på tape, for neste morgen var det klart at noe slikt hadde aldri blitt sagt.

Normalt er det stort, kollektivt engasjement rundt lørdagsmiddagen på Digranes. Denne kvelden var kjøkkenteamet redusert til F&B Manager R (d.e.) og en usedvanlig ufokusert O. Men det kom nå en sopprisotto med kyllingbryst på bordet til slutt. Den var ikke innertier, og Å (som jo hadde bestemt seg for å være ærlig denne kvelden) konkluderte som sant var at brystet kanskje var bittelitt tørt… Harmonien ble reddet av en særdeles god hvitvin.

Bortreist.no var som nevnt redusert til 80% denne lørdagen. S hadde dratt av gårde etter frokost, og nå sto det en tom stol på hans plass. Et bilde med stearinlys på hans plass ble vurdert å være litt i overkant, så hans hjørne ble oppbevaringsplass for vinflasker. Uansett, S var savnet, på tross av at han hadde ødelagt rytmen i bortreist.nos Hardangerhelg.

Samtidig kunne vi glede oss over at R (d.y.) likevel ville spise middag med de resterende 60%. På det tyngste og mest dehydrerte over Lofthus meldte han at han kun skulle ha et par skiver brød og så legge seg. Nå er han som kjent inne i en fase hvor han er mer følsom enn vanlig. Årevis med pappaperm og springflo av hormoner i heimen har satt sitt preg, og er antakelig mye av grunnen til at han har begynt å bruke samme tonefall og formuleringer til turlaget som til sin toårige sønn (eller noen uker gamle datter). Når han forteller med tydelig diksjon og for høyt detaljnivå at han skal snyte seg, slå lens eller gjøre bruk av andre av sine tallrike kroppsfunksjoner. Vi får tro at dette på et tidspunkt går over, så turlaget kan komme seg ut av barselfasen.

Søndag 2. september. Hjemreise

Endelig var det mulig å sitte i ro og nyte bortreist-frokosten, uten overhengende hastverk (eller bekymring for motbakker og smerte) for å komme opp i fjellet. Søndag formiddag skal ikke være masete. 20% av laget manglet fremdeles, og det faktum framkalte en blanding av savn (det manglet et perspektiv i formiddagsdiskusjonen) og irritasjon (han køddet tross alt til Hardangerskjemaet).

Søndagene varierer i innhold. Hvis fint vær: veldig lang formiddagskaffislabberas på altanen som står med en fot i Sørfjorden, med Hardangeromgivelser som nesten bikker over i en postkortklisje. Eller en spasertur i nabolaget på Digranes, hvor vert R d.y. øser av familiehistorie og mer eller mindre sanne anekdoter. Eller det er mer friskispreget med skikjøring på Folgefonna sommerskisenter. Ikke si at vi ikke har bredde i turlaget! Denne søndagen ble mest forberedelser til avreise.

Matre – Skånevik

Returen for undergruppa mc.bortreist.no var lagt via Folgefonntunnelen, sørover gjennom Kvinnherad, med avreisetidspunkt fra Digranes styrt av en ferjeavgang fra Matre litt utpå dagen. Lavere temperatur enn fredagen, skydekke som stort sett sperret for sola, men fremdeles ypperlige forhold for tohjulinger. Og veiene på returen sto slett ikke tilbake for fredagsruta. Under kaffepausen i Rosendal demret det for ruteplanlegger Å at vi hadde knapt med tid: han hadde ikke reflektert over at det Matre han fikk treff på i navigasjonen faktisk lå ganske langt unna ferjeleiet som også kalles Matre, men

Vestlandsveier på sitt beste – i hvert fall for tohjulinger!

ligger i Geitavika et godt stykke ut i fjorden. Turen over fjellet fra Dimmelsvik til Matre ble dermed preget av flere hakk mer offensiv kjøring enn vi ellers pleier å praktisere. Men det ble en uventet bonus: de femten kilometerne er skikkelig morovei for motorsykler, opp og ned og veksling mellom skarpe svinger og lengre strekk gir skikkelig kjørefølelse. Dette må gjentas!

80 eller 100 prosent?

I skrivende stund har laget ikke hatt sitt første ordinære styremøte etter Hardanger 2018, og følgelig ikke fått diskutert skikkelig erfaringene med 80 prosent gjennomføring. Et annet treff som vi oppfattet som en etablert tradisjon (i hvert fall inntil Hardanger 2018), nemlig lutefisklag i Siggjarvåg i november/desember, lot seg i år ikke gjennomføre. Det er uvisst om disse tingene henger sammen og er et tegn på noe mer alvorlig, og det er derfor med en viss spenning vi ser fram til et nært forestående julemøte i laget.

Svalbard 2015: bortreist.no på iskanten

Adventdalen, 11. april 2015, 12:00

«God som ny…ikke sant?». Å prøvde desperat å hente aksept for at en ørliten snøscooter-rulle ikke var noe å ta på vei for. Åtti prosent av bortreist.no sto i en halvsirkel rundt en veltet Yamaha Venture snøscooter og rytter Å. Fire bekymrede par øyne fokuserte vekselvis på nevnte rytter, som var lett rystet men ellers i god behold, og ei rødblond, litt betenkt Bodøjente i grønn scooterdress. Ekspedisjonen rakk cirka tjue minutt i salen før første velt var et faktum.

Under briefingen en time tidligere kom spørsmålet som vel er uunngåelig når fem karer skal på scooter-ekspedisjon på Svalbard: «Hvor fort kommer vi til å kjøre?». Svaret var naturlig nok at det kom an på hvordan vi skikket oss. Kjøre med vett inntil vi ser at dette fungerer, altså. Akkurat nå var vi sterkt i tvil: ville en rulle etter tjue minutt være innenfor «kjøre med vett»? Vi fryktet å stå foran en tredagers scootersafari i dorgefart, en av oss i verste fall med en tung (og sur) passasjer. Noe ganske annet enn det vi kollektivt hadde visualisert de siste månedene.

Til slutt kom de forløsende ordene – «eh…ja, god som ny» – fra guide Anne Marthe.

Funken, Longyearbyen, noen timer tidligere

Fra vårt frokostbord i Funktionærmessen på Hotel Spitsbergen – «Funken» – på toppen av Longyearbyen slukte vi synet av Adventtoppen og Hiorthfjellet, badet i arktisk morgensol under en skyfri himmel. Det lave, grå skydekket fra ankomsten dagen før var nå knapt et vagt minne. Dette var nesten for godt til å være sant, og tegnet et perfekt bakteppe for starten på vårt eventyr. Det gjorde det antakelig også for Børge Ousland og Alexander Gamme, som skulle i en annen retning med en annen gruppe, men hadde valgt å spise frokost ved nabobordet. Bortreist.no var såpass oppstemt at vi et øyeblikk vurderte om ikke vi og burde melde oss på en Nordpolekspedisjon med d’herrer Ousland og Gamme. Det gikk over.

Adventtoppen og Hiorthfjellet

Bortsett fra for R (d.e.), som hadde logget et Svalbardbesøk noen år tidligere, var dette første besøk for bortreist.no, og forventningene var spent høyere enn for noen av turlagets tidligere utflukter. Vår ekspedisjon var en tre dagers scootersafari, med egen guide og overnatting i Spitsbergen Travels hytte – «lodgen» – tre mil øst for Longyearbyen.

Bortreist.nos største fotoentusiast var over seg av forventninger til alle motivene som lå og ventet, og øverst på lista sto bilde av snøugle. Er du sikker på at det finnes snøugle på Svalbard? prøvde noen av oss. Ja, ja, klart det!

Snøscooter for dummies

For flere i turlaget var dette første møte med snøscooter, og på Spitsbergen Travels base ble vi tatt gjennom teorikurs og grunnleggende kjøreteknikk. Selv om den har et styre som ligner, er snøscooter noe annet enn motorsykkel. Vi lærte det viktigste om kjøreteknikk, sittestilling – «som en sekk», vektplassering – «flytt på rumpa!», og start og stopp. Og hvilke knapper som bør stå i rett stilling slik at du får starte og komme deg avgårde fortere enn en irritert (og raskt akselererende) isbjørn. Og husk, en snøscooter har en kraftig motorbrems (der ligner den på motorsykkel!) som gjør at om du slipper gassen for fort på glatt underlag får du en god gammeldags «brekksladd». Dette forsto vi jo, i teorien, men evnen til å overføre teori til praktisk handling er som kjent urettferdig fordelt.

Påkledning for scooterkjøring i Arktis består av godt polstrede kjøredresser, varme støvler, hansker, balaklava og hjelm. Minner sterkt om barnehagedress, men er helt nødvendig for ikke å pådra seg forfrysninger. Selv om det ikke var dramatisk kaldt denne formiddagen, kun seks–sju kuldegrader og forsiktig vind, ville fartsvinden gjøre effektiv temperatur betydelig lavere.

Siste forberedelser

Solskinn, skarp vinterluft, storslåtte kulisser i nyanser av hvitt og blått. Kombinert med brumming, gode vibrasjoner og eksoslukt fra nystartede motorer. Tre dager og milevis med snø og is venter. Du skal være rimelig uinteressert for ikke å kjenne antydning til kribling i en sånn situasjon.

Startsignalet kom og vi la i vei i rolig bli-kjent-med-scooteren-tempo over isen innerst i Adventfjorden, som umerkelig ble til elvedeltaet som utgjør gulvet i Adventdalen. Et stykke innover fikk vi stoppsignal for en første sjekk. Alt OK? Check! Ingen kuldelekkasjer gjennom glemte glidelåser? Check! Greit å kjøre scooter? Brede glis og tommel-opp hele veien.

Første sikkerhetssjekk i Adventdalen

Stoppestedet vårt lå ved punktet i Adventdalen hvor rette linjer ut fra Endalen, Todalen og ikke Tre- men Bolterdalen møtes. Med utsikt til fjellsidene hvor gruve 5, 6 og 7 er borret inn, fikk vi første leksjon i Svalbardhistorie, en historie naturlig nok sterkt knyttet til gruvedrift. Av gruvene nær Longyearbyen er det nå kun gruve 7 som fremdeles produserer.

Vi startet opp igjen, og la nå marsjfarten et knepp opp. Skulle bare mangle, tross alt hadde vi nå opptil flere kilometer bak oss i salen! Riktignok på underlag flatt som et stuegolv, uten kompliserende element som humper, skavler og is, men kilometer er kilometer. Det gikk som det måtte gå, og ved første utfordring, noen blanke issvuller med ørlite høydeforskjell, var første scootervelt et faktum – etter en oppskriftsmessig ukontrollert brekksladd etter for rask gass-slipp.

En scootervelt er ikke veldig uvanlig, men uerfarne førere reagerer gjerne instinktivt med å sette ut foten for å hindre velten. Dårlig ide. Tre hundre og femti kilo motor på ski lar seg ikke stoppe av en fot, som mest sannsynlig knekker som en fyrstikk under scooteren. Hold foten innenfor, eller hopp av! lærte vi på briefingen. Flaks – eller dyktighet, litt avhengig av hvem man spør – gjorde at Å hoppet/ble kastet av midtvelts. Ingen lemmer ble ødelagt, men stoltheten fikk ei tydelig skrape. Scooteren klarte seg noenlunde, selv om deksler og bøyler hadde en noe annen form og plassering enn ved avreise.

Guide Anne Marthe var løsningsorientert og tilgivende – «eh…ja, god som ny» – og vi var snart på vei mot lodgen. Litt klokere, og med et nyttig våpen i bakhånd dersom Å ble stor i kjeften.

Iskanten i øst

Turer som dette har ikke en helt fast reiseplan. Værforholdene skifter, isen lever, og hvilke områder som er tilgjengelige og tilrådelige kan variere. Opprinnelig plan for første dag var utforsking av området rundt lodgen og dalene i nærheten – kjøretrening for ferskinger. Men vi hadde gjort unna viktige nybegynnertabber og var klare for tyngre etapper. Med optimale forhold foreslo Anne Marthe å legge turen østover, opp over breen og ut til østkysten.

Spitsbergen Travel byr på lunsj – Real Turmat i riktige omgivelser

Etter en rask mellomlanding på lodgen var vi på vei gjennom Eskerdalen og østover mektige Sassendalen. Forbi Wallenbergfjellet opp mot Sabine Land og inn i tåka på Nordmannsfonna. Den lettet heldigvis etter en stund, og avduket Storfjorden i øst, og bak den igjen Edgeøya og Barentsøya, Svalbards sørøstlige arm.

Vi søkte en stund etter isbjørn nede på isen fra Dunérbukta nordover til Mohnbukta og Teistpynten. Bamsen fant vi ikke, men vi møtte tallrike ringsel som døste på isen, kikket uinteressert på oss inntil vi dristet oss innenfor intimsonen deres, hvorpå de smatt overraskende raskt og smidig ned i hullet sitt.

Ringsel ved Storfjorden

Etter retur via Königbergbreen og Sabine Land, var det beinstrekk der fonna begynner å falle ned i Sassendalen. Ei selskapssyk Svalbardrype dukket opp fra intet for å henge med oss. Selv om den er et ettertraktet jaktbytte har ikke Svalbardrypa tatt inn over seg at mennesker kan være skumle. Vi ruslet rundt på fonna – rypa labbet etter. Ikke nærmere enn halvannen meter, men heller ikke lengre unna enn fire–fem.

Selskapssyk og modig Svalbardrype

Vi var komfortable på scooteren nå, og «rollover» Å hadde holdt seg på rett kjøl gjennom tjue mil. Sersjant Anne Marthe løsnet litt på tøylene, så returen kunne gå i høyere tempo. Strengt tatt har ingen av oss ridd inn i solnedgangen godt tilbakelent på en Harley Davidson, men cruiset tilbake gjennom Sassendalen var garantert Svalbard-ekvivalenten av et «sunset ride» vestover langs Route 66.

Drittsekken på lodgen

Lodgen ligger fint plassert der du tar av fra Adventdalen i retning Eskerdalen. Den er noe mer komfortabel enn Svalbards tradisjonelle fangsthytter, med kjøkken, tre soverom og stue – og et toalett på «klassisk Svalbard-vis», som Spitsbergen Travel formulerer det på sine nettsider. Det betyr svart søppelsekk, trædd under ramma på toalettsetet, med fritt fall tilstrekkelig langt ned i frosten til at eventuelle avgasser fryser før de rekker å bli sjenerende. En av de mer funksjonelle drittsekkene vi har møtt på.

Lodgen – i den blå timen

Middagen på lodgen var oksekjøtt «sous vide». Supplert med kjølig rødvin fra kartong ble det et herremåltid, krydret med Svalbard-anekdoter og -trivia, godt oppmuntret av utømmelig vitebegjær hos bortreist.no. Polarmus er ganske skumle, er de ikke? Og denne snøugla, når får vi se den, egentlig? Anne Marthe kunne ikke erindre noensinne å ha sett denne fuglen på Svalbard.

Eskerdalen, 12. april 2015, 08:00.

Strålende solskinn reflektert fra fjelltoppen Skolten blendet fort opp mysende morgenøyne i gardinsprekken. Om mulig var dette enda bedre enn dagen før: noen grader kaldere, hvit frostrøyk, blendende hvitt og blått. Svalbard!

Destinasjon denne dagen var den fraflyttede gruvebyen Pyramiden. Både Tempelfjorden og Billefjorden var islagt, så det ble mulig å rekke fram og tilbake på en overkommelig dagstur. Værgudene var åpenbart på vår side. Så langt.

Avreise. Destinasjon: Pyramiden

Det er noe rart med opplevelsen av avstander på Svalbard. I overgangen fra Eskerdalen til Sassendalen utfordret Anne Marthe oss til å anslå avstanden ut til iskanten der Sassenfjorden ombestemmer seg og blir Tempelfjorden. Nja, tre-fire kilometer? Kanskje seks? Fasiten er nærmere to mil. Arealene er store, med lange strekk uten elementer som bryter opp og skaper opplevelse av avstand. Denne illusjonen har satt en støkk i mang en skiløper på Svalbard. Det skaret ligger tilsynelatende «rett der borte», men man går og går, og skaret forblir like fordømt langt unna.

Ved utløpet av Sassenelva vred vi til høyre mot nordøst. Her ved inngangen til Tempelfjorden ligger fangstplassen Fredheim, som fangstmannen Hilmar Nøis bygde tidlig på 1920-tallet. Fra den første i en alder av 18 år, til den siste ved 72, hadde han 38 overvintringer her i Sassen. I perioder hadde han med seg kone, og en sønn ble født på Fredheim. Nøis dro til Longyearbyen for å hente hjelp når fødselen nærmet seg, men somlet og rakk ikke tilbake før en krevende fødsel var over. Denne påkjenningen, sammen med belastningene ved det ensomme livet i Sassendalen, gjorde at Ellen Dorthe gikk litt i stykker, ble psykisk syk og dro fra Svalbard, og ekteskapet tok slutt. Hilmar ga ikke opp. Kone nummer to, Helfrid, møtte han på Hurtigruta og lokket til Svalbard, etter sigende med følgende tilbud: «Har du løst å bli med mæ tel Svalbard, ja, se korsen æ har det og kanskje steille huset mætt i Sassen Bay tel vinteren?». Sjekkereplikken fungerte utmerket, men det er en annen historie.

To dager før vår korte stopp på Fredheim har hovedhuset blitt flyttet 35 meter opp fra sjøen, for å unngå at fjorden – som gradvis fortærer landvollen hovedhuset sto på – også svelger fangsthuset. Av og til må historien forandres litt for å bevares. Denne erosjonen, gradvis kraftigere som følge av klimaendringer, blir en stadig større utfordring for Svalbard. En rekke fredede kulturminner – per definisjon alt som er fra før 1946 – står i fare for enten å bli spist av havet som gnager seg inn, eller for å tine og råtne opp.

Noorderlicht, Tempelfjorden

Litt inn i fjorden, nær Kapp Murdoch hvor vi skal oppover i dalen, møtte vi et uvant syn. Skuta «Noorderlicht» ligger fastfrosset i isen, og har latt seg fryse inn i Tempelfjorden hver vinter siden 2004. Der tilbyr de eksotisk overnatting midt i isen. Muligens vil de samme klimaendringene etter hvert også ødelegge forretningene for Noorderlicht.

Ypperlige forhold, en guide i sprudlehumør, og trolig fravær av scootervelt gjorde at vi ble belønnet med bonustur. På toppen av Gipsdalen, like før vi igjen bikket nedover og ut mot Nordenskiöldbreen, tok vi nitti grader høyre og ga gass opp Minkinfjellet (1017 moh).

Fra Minkinfjellet, utsyn vestover mot Pyramiden

Panoramaet som åpenbarer seg fra toppen er nesten fysisk slående. Her fra taket av Spitsbergen kan man la blikket følge Gipsdalen sørvest ut til Sassenfjorden, gli østover over tilsynelatende uendelige breer perforert av en og annen fjelltopp, eller sveipe over mektige Nordenskiöldbreen og videre nordover. Eller, om vi sikter rett vest, ut over Billefjorden mot det karakteristiske fjellet Pyramiden. Ved foten av dette ligger spøkelsesbyen som tok navn etter fjellet – og var vår destinasjon denne dagen.

Nesten nede ved Billefjorden traff vi en gruppe på tur motsatt vei, som forsterket ryktet om ei isbjørnbinne med unger i Adolfbukta. Dette var lovende! Vi stanset litt ute i bukta foran Nordenskiøldbreen, men fikk beskjed om å holde scooteren i gang: det kunne hende vi fikk det travelt. Vi sveipet terrenget rundt Adolfbukta med kikkerten, fortsatte sakte langs land på øst- og nordsiden av bukta, hyppig avbrutt av nye sveip med kikkerten. Og der! Tett i tett med isbjørnspor. Spenningen steg raskt. Men nei, isbjørnen uteble. Etter hvert ga vi opp letingen for nå, og satte fart over Billefjorden i retning Pyramiden og lunsj.

Vi hadde avtalt lunsj på Hotel Tulipan, gjenåpnet et par år før vårt besøk. Det er mulig å overnatte på hotellet, noe som utvilsomt hadde vært en minneverdig om enn noe spøkelsesaktig opplevelse. Vertinne Helena virket å sjonglere rollene som kjøkkensjef, servitør, rengjøringshjelp og – noe motvillig – selger i suvenirdisken. Å beskrive henne som overstrømmende ville være å ta i, men vi fikk mat, og etter hvert et par flasker «Pyramiden-vodka» fra nevnte suvenirdisk.

Den påfølgende rusleturen rundt i byen, bak vår væpnede guide Sasja, var en fascinerende og litt trist tidsreise. Den støttet historien om en by hvor innbyggerne på få timers varsel slo av lyset og dro. Den faktiske historien var ikke nødvendigvis slik, men fakta har som kjent ødelagt mange gode historier. Avviklingen av Pyramiden foregikk over noe lengre tid, som en følge av blant annet reduserte subsidier (driften av Pyramiden har aldri vært lønnsom), politisk ustabilitet i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, og den tragiske flyulykken i 1996 hvor 141 mennesker, hovedsakelig arbeidere fra Pyramiden og deres familie, omkom når flyet styrtet ved Operafjellet utenfor Longyearbyen.

Lenin beholder et vaktsomt blikk på Pyramiden

Like før vi var tilbake ved Nordenskiøldbreen ga Anne Marthe stoppsignal, ved et hull i isen hvor utstrakt blodsøl tydelig fortalte at en sel hadde endt sitt liv i møte med en isbjørnlabb. Nå snakket vi isbjørnspotting på alvor. Forsiktig nærmere land, før Anne Marthe igjen stoppet oss. «Der!» Peker hun. Hæ? Der er det jo bare snø. «Nei, se etter, se nøye!»

Isbjørn på Svalbard
Bamsen!

Og der var hun, isbjørnbinna. Hun lå og hvilte, antakelig god og mett etter en porsjon ferskt kjøtt fra hullet i isen. En liten teddybjørn kravlet over moren, som dyttet ham vennlig men bestemt ned igjen. Den lille krabaten hadde ikke samme behov for hvile, men respekterte beskjeden og holdt seg i ro. Akkurat nå var det ingen tvil: det var en stor tabbe ikke å kjøpe den 600 millimeteren før avreise!

På vei oppover breen i retning Gipsdalen fikk vi kjenning med det humørsyke Svalbardværet. Det tettet seg raskt til med snø i lufta, konturene flatet ut, tett tåke stjal både dagslyset og horisontlinja slik at den eneste indikasjonen på opp eller ned var bevegelsene i det røde baklyset på scooteren foran. Ikke mist det av syne! Vi kjørte praktisk talt i blinde, men guide Anne Marthe navigerte stødig i det kronglete sporet ned mot Fuhrmeisterdalen. Den dama! Nede ved Kapp Murdoch løste det seg opp igjen, og om det ikke klarnet helt så ble det mulig også for amatører å orientere seg. Det gjorde egentlig ikke noe at forholdene ble litt neddempet – så fikk hjernen ro til å sortere og lagre de sterke inntrykkene.

Psssht! Fem bokser Isbjørn-Mack (sic!) synkront åpnet utenfor lodgen. Hjelm av. Godt tilbakelent i salen. Tilfredse glis. Uvant lite snakk. Det ble nesten i overkant, det her. Stille kontemplasjon, før: «men denne snøugla… den har vi ikke sett ennå?»

Eskerdalen, 13. april 2015

Vi hadde vært usedvanlig heldige, men denne morgenen var nok kvoten med postkortvær brukt opp. Nå var det grått og trist, med iskalde vindkast. Etter en god frokost var det pakking og utvask, før vi satte kursen mot Longyear. Vi hadde avtalt en siste avstikker til Elveneset, et par mil nord for Adventdalen. Ute ved den åpne Sassenfjorden blåste det kraftig, og et lite minutt uten hanskene på ga en effektiv påminnelse om at kulden er en ganske aggressiv fiende hvis du ikke holder den på avstand. Fingrene slutter fort å samarbeide, og når de ikke lenger vil lystre kommer raskt følgefeilene med potensial for større og mer alvorlige problemer for deg.

Anne Marthe og polar-tubbiene

«Hyperittfossen er fint sted for lagbilde», kom det fra Anne Marthe. Sånn ble det, og vi fant lokasjon og bakgrunn for siste lagbilde av Anne Marthe og polar-tubbiene.

Longyearbyen, 13. april 2015, 17:00

«Talar jag med … R (d.e.)?» prøvde en ung, svensk kvinnestemme i røret. Bekreftet. …som hadde reservert middag for fem på Huset? Bekreftet, det og, men nå begynte alarmklokka å ringe. Trøbbel med avslutningsmiddagen på Huset var definitivt ingen bagatell. På grunn av en misforståelse hadde man dessverre ikke råvarer til å servere oss «Meny Svalbard» denne kvelden. En skremt food & beverage manager i bortreist.no så autoritet og omdømme forsvinne som en liten sel i en sulten isbjørnkjeft.

En korthugd samtale senere hadde stemmen god forståelse av at Meny Svalbard praktisk talt var grunnen til at bortreist.no var i Longyearbyen. Hun var altså «hemskt lessen» for denne tildragelsen, men de ville strekke seg langt for at dette likevel skulle bli en hyggelig og velsmakende aften. Til en fordelaktig pris. Og om hun kunne få invitere oss til Champagnesmaking og omvisning i Husets kjeller? Kunne det falle i smak?

Huset har en av Skandinavias mest omfattende vinkjellere, og er verdt et besøk selv om du ikke er vinentusiast. Restaurantsjefen møtte oss i smakerommet med velsmakende bobler fra Ruinart, etter sigende det første rene champagnehuset. Boblene ble fulgt av omvisning i den imponerende samlingen. Muligens er bortreist.no lettkjøpte, men skuffelsen over tapt Meny Svalbard var allerede betydelig lettet av de franske boblene.

Vi gikk glipp av noen lokale spesialiteter, men som erstatning fikk vi ti–tolv (det ble etter hvert litt krevende å holde tellingen) runder med kulinarisk lykke (dog krevde blåmuggost-isen et åpent sinn). En perfekt matchet vinpakke ble presentert kunnskapsrikt og med glimt i øyet av svenske Mikael.

Etter en helaften i ordets beste forstand presenterte vår mann en regning, til umiddelbar respons at dette måtte være feil . Kunne den gjelde paret på nabobordet som hadde en treretters? Nei, nei, absolutt ikke – man hadde jo lovet oss en hyggelig pris! Sjelden har et løfte blitt så til de grader innfridd.

Mikael takket for besøket med å gi oss muligheten for å bli historiske. På sagnomsuste Karlsberger Pub i Longyearbyen hadde man fremdeles en flaske Bacardi Spice Gold, som jo var gått ut av produksjon. Den var nå på det nærmeste tom, og vi hadde muligheten for å bli de siste i verden som fikk Spice Gold på bar. Uimotståelig!

I mørket på Karlsberger gikk resten av reisebudsjettet med til noen desiliter krydret rom. En uheldig juniorbartender ble revet med og kom i skade for å gi oss hele flaska. Det var tydeligvis litt utenfor rammene av bevillingen, og en myndig barsjef krevde at flaska måtte tilbake bak disken – umiddelbart! Ja, ja, tenkte vi, inntil videre! Et par raske runder til, så var flaska tømt – og en tomflaske måtte det vel være mulig å levere ut over disken? Uansett bevillingsregler, den tømte romflaska står nå trygt plassert i bortreist.no sitt troféskap. Foreløpig har vi ikke funnet nye flasker på andre serveringssteder, så inntil videre er vi de siste i verden som fikk servert Bacardi Spice Gold over disk.

Og snøugla? Ifølge Sysselmannen hekker den ikke på Svalbard, men dukker opp en sjelden gang her oppe på iskanten. Sannsynligheten for å treffe snøugle var følgelig svært liten. Men den var større enn null, det skal fotografen ha!

Videoklipp – bortreist.no on ice!

Hardanger 2016

Sensommer i Hardanger

For 3. året på rad tok vi sommerturen vår til vakre Hardanger. Denne gangen var turen lagt til tidlig august. Vi ankom Sørfjorden fredag ettermiddag i 3 puljer/biler. Lite miljøvennlig og det skulle vise seg å være lite praktisk. Spesielt da en fortropp bestående av RH og ÅO hadde fått låne husnøklene av undertegnede, da de måtte innover noen timer før resten av gjengen. Da undertegnede ankom var døren låst og fortroppen var blitt en slags «baktropp». En smule forundret fikk fornærmede omsider mobilkontakt med disse to, og de hadde blitt litt forsinket og var fortsatt på handel i Odda sentrum…. Forundring gikk etter hvert over til en lettere forbannelse. Etter nesten en times venting dukket de forsinka (les. ekstremt treige…) herrene opp. Etternølerne (SS og OEF) kom tradisjon tro noen timer etterpå. En relativt sen, men særdeles god fredagsmiddag ble det tid til, før vi slukket lyset og tok kvelden.

Mat og god vin er viktig.
Mat og god vin er viktig.

Lørdag med tur til Isberg

Det ble en tidlig frokost på lørdagen før vi tok kjøreturen et stykke forbi Tyssedal, og til en skogssti som skulle ta oss opp fjellsiden til gården Isberg.

Et lite stykke på vei opp til Isberg.
Et lite stykke på vei opp til Isberg.

Etter litt over en halvannen times gange er vi oppe på gården med en fantastisk utsikt over Sørfjorden. Litt slitne, men nærmere idyll kan vi neppe komme. Et ørnepar svever langt over oss, og vi kan nyte de medbragte nistepakkene våre til fuglekvitter og duften av nyslått gress langs de bratte bakkene.

Bilder må tas på vei opp.
Bilder må tas på vei opp.

Årsaken til at gården ligger helt alene langt oppe i fjellsiden og langt fra sivilisasjonen ellers, sies å være at den ble etablert i tiden rundt svartedauen for å unngå smittefare fra «omverden». Isberg består av noen gamle bygninger og en nyere bolig som til dels er bebodd om sommeren.

Gamle bygninger på Isberg
Gamle bygninger på Isberg

Stedet var også barndomshjemmet til Norges første nasjonale bøddel, Samson Isberg som ble født 26. april 1795. I 1834 ble han konstituert skarpretter i Bergens stift og Stavanger amt. Det sies at Samson Isberg ble spurt om hvordan det var å ha så ufyselig jobb: «Eg drikk eit glas vatn, og så les eg mitt Fadervår» svarte han før han pakket øksa med seg.

Vel nede fra Isberg ble det nok en aften med god mat.

Folgefonna Sommerskisenter – en fuktig opplevelse!

Søndag formiddag pakket vi oss ut og satte turen mot Jondal og Folgefonn sommerskisenter. Da vi kom frem var det lite som minnet om et sommerskisenter. Regn og en relativt ufyselig vind stoppet oss uansett ikke. 4 stk tok turen i bakken, mens vår egen pressefotograf ÅO vaglte heller å spenne på seg kameraet. Det norske og svenske alpinlandslaget hadde treningssamling, men værgudene sørget for at de fort pakket alle sakene sine og tok en timeout. Vi fikk uansett gleden av å teste storslalomløypen som var satt opp. Kalde og frosne nøt vi cola, pommes frites og pølse i kafeen før vi pakket oss hjemover.

Klar for slalom i august!
Klar for slalom i august!

En liten filmsnutt

Bortreist logo 2_75_81

Speyside 2016: The long and (slightly) winding road

Etappe 1: Craigellachie – Ballindalloch (20 km)

Bonustid: +2:00. «Fantastisk, da har vi jo nesten to timer ekstra tid!» Optimistisk stemning i turlaget Bortreist.no, som rakk et tidligere tog enn forventet. Årets ekspedisjon, med destinasjon Speyside, Skottland, er i gang. Vi har kommet oss over Nordsjøen, funnet oss til rette på toget fra Aberdeen til Elgin, kjøpt litt underveis-snacks fra servicevogna med hyggelige servitører, og er godt fornøyd med at vi vil ankomme whiskyland nærmere to timer før skjema. En ikke ubetydelig bonus, siden vi skal tilbakelegge en del kilometer til fots i landskapet som huser brorparten av den skotske whiskyproduksjonen. Bortreist.no er etter hvert noenlunde samreist, men fottur over flere dager er uprøvd. Enkelte medlemmer har uttrykt bekymring for at dette kan bli noe ambisiøst, med fare for hast og stress – på bekostning av tid til «det andre», som Å formulerer det (les: god mat, godt drikke og lange pauser).

«Oh, you’re really early!» Vertinnen på The Craigellachie (uttales med vekt på andre stavelse, og en antydning til harking mot slutten) ser storøyd på oss. Fem mannfolk som fyller lobbyen i det vesle hotellet i landsbyen med samme navn var åpenbart ikke planlagt på hennes formiddagsskift. «The rooms won’t be ready for … quite some time». Bortreist.no er løsningsorienterte, tar i bruk trappa til omkledningsrom og skifter til vårt villmarkstøy, for anledningen toppet med nyinnkjøpte og mer eller mindre selvlysende, gule T-skjorter med nytegnet logo. Kun de svakt hevede øyenbrynene som ledsager den høflige, britiske unnskyldelsen – «ah, sorry» – når rengjøringshjelpen klatrer over oss antyder at dette ikke er helt hverdagskost.

FiddichsideInn

Første avstikker går strengt tatt i feil retning. Ingen bakgrunnsmusikk. Intet surr av stemmer. Kun stillhet og en gammel klokke som for hvert tikk dytter tiden langsomt videre. Lydkulissene på Fiddichside Inn er uvante for en pub. Størrelsen likeså, gulvflaten kan maksimalt være tolv kvadratmeter, bardisk inkludert. The Inn ble etablert i 1840, plassert i bakken like ovenfor River Fiddich (derav navnet, geddit?), som noen meter senere blir en del av mer kjente River Spey, som skal være vår rettesnor de neste tre dagene – og sytti kilometerne.

Om ikke fullt så gammel som vertshuset, så er pubvert Joseph godt inne i sitt niende tiår, og har drevet Fiddichside Inn i mer enn fem av disse. Først sammen med sin kone, senere alene. Han har aldri tatt ferie, men bevilger seg en pause midt på dagen. Den lille, stillferdige mannen med det hvite håret ønsker oss velkommen, og etter litt rådslagning ender vi med hvert vårt glass skotsk ale. Litt tidlig å gå løs på single malts, siden vi har en del kilometer foran oss og strengt tatt ikke vet hva vi går til. Når Joseph først kommer på gli er han full av historie, og forteller – fremdeles lavmælt, så vi må konsentrere oss – om livet før han ble pubvert, om de tjue årene som gillie på Spey, om personene på bildene – hvorav noen dessverre er døde nå, og om tyskerne som kommer i hopetall til Speyside: «they like their whisky, the Germans». Vi kunne blitt lenge hos Joseph, men kjenner dragningen mot The Speyside Way, drikker ut og tar med oss et «have a nice walk» fra Joseph på veien. Oppdatert bonustid: + 1:00.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å: «Vi må bort her, må ha noen bilder av Craigellachie Bridge». Ja, det er klart. Andre avstikker, etter tre hundre meter. Knips, knips. Knips. Knips. Bonustid: + 0:45.

MashTun

Etappen starter med noen kilometer langs bredden av Spey. Veldig flatt, og ganske beint – hvilket antakelig er å forvente når stien går på nedlagte jernbanespor – i et overraskende grønt og frodig landskap. Motivasjonen er sterk, tross alt er det ikke lenge til lunsj. Etter drøye tre kilometer når vi første delmål. Aberlour, eller offisielt Charlestown of Aberlour, er hjemsted for blant andre Aberlour whisky, Walker’s shortbread (de gode smørkjeksene) og i denne sammenheng enda viktigere: The Mash Tun. Bonustid ved ankomst: + 0:15. Er det noe som ikke stemmer med våre nøye utregnede tidsestimat?

Mash Tun leverer. Stemningsfullt, med anstendig pub grub og rikholdig sortiment av whisky. Primært single malts, selvfølgelig. Og så langt den eneste pub bortreist.no har besøkt hvor alle retter på menyen ledsages av egen whisky-anbefaling. I den grad noen skulle være i tvil: kombinasjonen brokkolisuppe og Aberlour a’Bunadh er helt rett! Etter påfølgende hovedrett, og nok en single malt, er vi klare for resten av dagsetappen, hvor 16 av 20 kilometer gjenstår. Bonustid: – 0:45. Motivasjon: fremdeles sterk, selv om en svak tvil har sneket seg inn.

Vi er som nevnt i hjertet av whiskyland, og destilleriene ligger som perler på en snor, flere like i nærheten av stien. Noen eksempler: Craigellachie, Macallan, Aberlour, Glenfarclas og Cardhu. En del av dem er åpne for publikum, og arrangerer omvisninger, ofte med smaksprøver.

Første middag, på koselige Copper Dog i kjelleren på Craigellachie Hotel, blir noe preget av uforskammet tidlig avreise, samt en lang og ørlite feilberegnet dag til fots. Klokka rekker akkurat å bikke halv ti før S må melde pass og krype til køys, fulgt av småbarnspappa R (d.y.). Den gjenværende harde kjerne rekker en single malt – heriblant en Craigellachie 11 years fra nabolaget – før rosignalet. Tøffe ekspedisjoner krever tross alt sine menn.

Etappe 2: Ballindalloch – Grantown-on-Spey (24 km)

Kort transport med bil til Ballindalloch, hvor etappen skulle starte med dannelsesreise på Cragganmore Distillery. Vi var igjen tidlig ute, og siden sjåføren vår var klar på at det kun var «a short walk…just at the end of the village, really» til destilleriet, hadde vi rikelig tid til en fotosesjon ved Ballindalloch Castle. Sjåføren tok selvfølgelig feil. En kort spasertur brakte oss riktignok til et destilleri, men ikke Cragganmore. To kilometers gange, i relativt høy marsjfart, var påkrevd. Muligens var det forhastet å gi tips til sjåføren. Og fra nå av var konseptet bonustid dødt.

Denne smule motgang ble fort glemt når vi snuste oss inn på Cragganmore. Vi luktet jo at noe var i gjære, bokstavelig CragganmoreSkilttalt, lenge før vi så brenneriet. Og en hyggelig mottakelse hos Charlene og hennes kolleger blåste bort de siste rester av gruff.

Formiddagens gruppe på Cragganmore Expressions Tour var dominert av d’herrer i bortreist.no, men omfattet og et tysk par på biltur i whiskyland, og en britisk herremann som raskt ble stemplet som spion fra et konkurrerende brenneri. Unge Charlene (19 år, men mistenkelig erfaren) tok oss gjennom Cragganmores whiskyproduksjon, krydret med historiske trivia og anekdoter. Det er et relativt lite destilleri, målt i produsert volum, men de er stolte av sitt tradisjonelle håndverk, som de viderefører i større grad enn mye av den øvrige whiskyproduksjonen i området.

Sjelden har bortreist.no vært så oppmerksomt lyttende som når Charlene tydelig og pedagogisk avdekket mysteriene bak uisge beatha – livets vann. Steg for steg, med smaks-, lukt- og ta-og-føle-prøver etter veien, slik at selv de som ikke er helt kvikklærte kunne henge med. Skjønt, henge med… Vårt tyske bekjentskap ble veldig fascinert av hvordan denne brune torva på magisk vis kunne bli til de tørre byggkornene med den behagelige røykduften og -smaken. Dette forsto hun ikke helt. En smått beskjemmet husbond trakk henne stille tilbake og fortalte at dette kunne han forklare. Senere.

Cragganmore, som de fleste andre destillerier i området, kjøper ferdig maltet bygg, og prosessen «på huset» starter med oppmaling av byggen. Den typiske torvduften i mye av skotsk whisky er tilført under tørking av byggen. Cragganmore har kun et mildt torvpreg på sine malts (anslagsvis under 1 ppm), i motsetning for eksempel til whiskyen fra øyene i vest, som varierer i torvpreg, men gjerne ligger i området 20 – 50 ppm. Sistnevnte gir ved åpning mest assosiasjon til branntomt.

Vi ble ledet gjennom mesking, wash (halvfabrikat brygg med alkoholstyrke tilsvarende litt sterkt øl – første del av whiskyproduksjonen tilsvarer stort sett ølbrygging), destillering i flere runder, først til low wine, deretter til spirit, som igjen er delt i head, heart og tail (første, midtre og siste del). Kun hjertet går videre, mens de øvrige to går tilbake til ny brenning. Derfra går spriten til lagring på trefat. Hovedsakelig brukte bourbon-fat, men Cragganmore har og en del portvinsfat, som de bruker til annen gangs modning av sin Distiller’s Edition.

«Close your eyes, and promise not to open until I say so! OK?» Vi stavret blinde og lydige opp trappen til The Club Room for en whiskysmaking. Eller nosing, som det kalles blant de in the know. Skrittet over terskelen, og åpnet øynene i en annen tid. Enten rommet er tatt veldig godt vare på, eller nitidig restaurert, så tviler vi på at det finnes et rom bedre egnet til whisky nosing enn nettopp dette.

CharleneWhiskysmaking

Vi tok plass rundt det lille smakebordet ved peisen, Charlene på motsatt side, bak tre flasker med ulike varianter av Cragganmores produksjon: en Cragganmore 12 years, en Cragganmore 25, og – fryd og glede – en flaske 1986-årgang (Charlene: «made eleven years before I was born!») som ikke blir tappet på flasker for salg, men beholdes på huset til smaking, for eksempel av oss. Tasting notes ville fort kreve sitt eget innlegg, så vi nøyer oss med å konkludere at dette ble ett av mange høydepunkt.

PS! Mistanken mot den britiske herremannen ble bekreftet: han drakk ikke sin whisky, men ville ha med seg prøvene i små plastkopper med lokk. A spy, if there ever was one!

Det obligatoriske besøket i butikken tynget flere av vandresekkene med en Distiller’s Edition. Cragganmore 25 var fristende, men med en pris på drøye 300 GBP ville den blåst turbudsjettet. Men én gang…! Løftet stemning, tross tyngre sekker. Motivasjon: meget sterk (toppunktet, antakelig). Lettere vær enn dagen før. Neste delmål: Cromdale.

Dag to er en lengre og mer variert etappe på stien. Noe jernbanespor også her, men det meste i annet og mer spennende terreng. Tross flere motbakker gjør variasjonen at det oppleves lettere å gå i. En stund.

Et inderlig og høylytt «F…n!» nederst i bakken bak oss. Det rant over for Å, som lurte på hvem i h… som hadde lest dette kartet og klart å konkludere med at veien praktisk talt var flat! De som lå fremst i løypa hadde angrepet den seige motbakken i Tom an Uird Wood som en intervalløkt, og ga det som var å gi. Her skulle det ikke sakkes av før toppen var nådd. Ikke alle så det på samme måte. Men det var tross alt grunn til optimisme: nå var vi snart over toppen, med kun kort tid igjen før forfriskninger i Cromdale.

Haughs Hotel, Cromdale. Jo, der måtte det være mulig å få kjøpt noe kaldt. Charlenes kollega på Cragganmore hadde vært skråsikker. Døren var åpen, men vertinnen var mindre imøtekommende. «No, I’m busy cleaning the fireplace», måtte vi forstå. Ja, om det var noen steder i nærheten hvor vi kanskje kunne…? «Well, maybe at…» fulgt av noen uklare retningsanvisninger. Dette kunne muligens være langs vår rute, muligens et helt annet sted.

RoyAageSlitneMotivasjon: laber til ikke-eksisterende.  Stemningsmessig antakelig ekspedisjonens absolutte lavpunkt. Ås Facebook-oppdatering oppsummerte: «Vondt, og baren var ikkje åpen…». Uten antydning til smilefjes eller tommel-opp. Slitne bein og hofter, kombinert med fraværet av forventet kalde-forfriskninger-lykke, medførte at et par av følget begynte å fantasere om taxi til Grantown. Heldigvis var sannsynligheten for å finne en taxi i Cromdale rimelig lav, og etter noen minutt med tungsinn og påfyll av karbohydrater var det igjen avmarsj. Litt senere passerte vi faktisk Cromdale House, med mulighet for både fast og flytende føde, men nå var det gått surt, og det var viktigere å komme fram snarest mulig enn å få forfriskninger underveis. Resten av etappen, bokstavelig talt en walk-in-the-woods gjennom Anagach-skogen, ble akkompagnert av Ås stille nynning på Amazing Grace. Hvorfor akkurat denne hymnen? lurte vi på. Jo, det var den som kom når han gikk og tenkte på døden og sin egen begravelse… Langt nede i kjelleren nå, men heldigvis ikke langt fra mål.

Grantown-on-Spey. Sjelden har en pint smakt bedre, og opplevdes mer velfortjent, enn ved ankomst Grant Arms Hotel denne kvelden. Fysisk slitne, sårbeinte og låghalte etter en lang dag til fots. Å og R d.y. konkluderte med at morgendagens siste etappe til Aviemore måtte gjennomføres i taxi, eventuelt buss. Både motivasjonsmessig og kroppslig ville det være umulig å gå på en ny, lang dagsmarsj (det bør nevnes at Å, under et noe krevende toalettbesøk påfølgende natt, konkluderte med at han antakelig ikke ville kunne gå normalt igjen – noensinne). Men hva skjer? Til frokost neste morgen – lo and behold – kommer nevnte herrer sprudlende optimistiske og lette i steget, klare for nok en lang dagsmarsj. Utrolig hva et par halvlitere, litt single malt og noen timers søvn kan gjøre.

Men før det: middag var reservert på Craigs, puben som etter forutgående research forventes å være spisestedet i Grantown med et visst særpreg, som serverer connoiseur pies – og kun det – og hvis innehaver beskrives av tidligere besøkende som bonkers. Craigs svarte til forventningene. Som dog var noe blandede. Uten at det ble stilt åpent spørsmål ved food and beverage managers vurderingsevne, ble det senere innrømmet at det hadde vært en smule skepsis. Pai, var det noe for mannfolk på tur? Skepsisen ble raskt gjort til skamme. Dette var ikke femi quiche lorraine, men tvert imot skikkelig mat.

Robbie2

Barvert Robbie, på sin side, mer enn innfridde. Sjelden har vi besøkt et sted hvor gjester og ansatte til de grader ble utskjelt og sjikanert – og så ut til å sette pris på det! Vi slapp relativt lett unna, inntil han fant ut at vi var nordmenn – som var minst like ubrukelige som dansker. Og tyskere, for den del. Robbie hadde noe uoppgjort med de fleste. Ikke minst sin «stupid idiot» av en bror – som forsto lite og ingenting, og i tillegg var «a f…in’ accountant». Han konkluderte til slutt med at greit, det var et slit å måtte forholde seg til alle disse idiotene, men tross alt «better than being shafted by accountants!». I tillegg til nevnte bror kunne opptil flere i bortreist.no kvalifisere som regnskapsførere, men vi så ikke noen grunn til å understreke det.

En siste single malt før kvelden, Balvenie denne gang. Bestillingen lød på Macallan, men svaret fra andre side av bardisken var at det ville vi nok ikke ha. Macallan var shite. Men det sto jo oppført som Rolls Royce’n blant Speyside single malts, på Robbies egen tavle? protesterte vi forsøksvis. «Never mind the list …. too f…in’ complicated, updating all the time».

Etappe 3: Grantown-on-Spey – Aviemore (29 km)

Bortsett fra hos de to som på magisk vis var fullt restituert gjennom natta, måtte øvrige ledd og muskler moes opp. Men etter et par kilometer begynte flyten å bli god. Litt lengre etappe denne siste dagen, men lettere terreng og enda bedre vær. To sikre mellomstasjoner på veien: Nethy Bridge og Boat-of-Garten. Dette burde gå bra.

Generelt traff vi få fotturister langs stien, hvilket stemte dårlig med guidebøkenes advarsler om toppsesong og begrenset kapasitet. Men på denne etappens første tredjedel møtte eller passerte vi en god del vandrere – hvorav mistenkelig mange støttet opp med vandrestaver (hvilket bortreist.no selvfølgelig ikke bruker – det skulle tatt seg ut!). Like før ankomst Nethy Bridge passerer vi Roy’s Castle – endelig var R (d.y.) kommet hjem! Men gleden ble kortvarig: S var tydelig på at gjerder og god turskikk skulle respekteres, så det ble ingen avstikker til Rs borg.

Ankomst Nethy Bridge, som har både Sparbutikk og Nethy Bridge Hotel, og dermed rike muligheter for atspredelse. Vi nøt medbrakt sandwich i den velholdte hagen utenfor hotellet, inntil noen begynte å kjede seg og Å lokket R (d.y.) RoyAageFotosessiontil å ta lettkledte bilder. I frykt for at dette skulle utarte pakket vi sammen og trakk inn i baren. Tross alt tryggere enn en halvnaken R (d.y.) i fri dressur foran kamera, og vi burde rekke et par nye single malts før avmarsj.

En kort og grei etappe, hovedsakelig langs lettgåtte skogsveier, brakte oss til neste delmål, den lille landsbyen Boat-of-Garten. Haggis og lokalt øl på hyggelige The Boat ble en fortreffelig sen lunsj – og god pause for gradvis mer såre bein. Konklusjon: haggis har et ufortjent dårlig rykte, og minner mest om norsk finke (a.k.a. lungemos), som opptil flere i bortreist.no har gode minner om.

Av total lengde på drøye sytti kilometer gjensto nå kun en liten mil fra Boat-of-Garten til Aviemore. Sjarmøretappe, med andre ord, med lettgåtte kilometer på fin skogsvei. Dette ble likevel overskygget av Å’s sterke interesse for kollektive transportmidler: han kunne ikke reise hjem uten å ha prøvd det lokale busstilbudet, og hoppet på neste lokalrute til Aviemore. Turlagets øvrige medlemmer var mer opptatt av å gjennomføre, ante slutten på den lange marsjen, og trasket i vei mot Aviemore og Ravenscraig Guesthouse i mer eller mindre fin stil og godt driv. Følelsen av achievement var begynt å snike seg inn.

Aviemore. Byen er først og fremst en skidestinasjon, og har fra sekstitallet utviklet seg på godt og vondt i takt med økt turistmengde. Og når det gjelder sjarm og atmosfære kommer nok Aviemore til kort i konkurransen med småstedene langs Speyside Way. Det gjøres dog unntak for historiske Strathspey Railway, hvor O får oppfylt sin gamle drøm om å kjøre damptog. Aviemore–Broomhill (eller Glenbogle, alt ettersom) tur–retur. Check.

SpudThePiperSiste middag er på The Cairngorm Hotel, hvor vi ved ankomst treffer på Spud the Piper, en staut kar med rutete skjørt og karakteristisk blåseinstrument. O gjenforteller en kortversjon av Ås nær-døden-opplevelse i Anagach Woods, en historie Spud blir så grepet av at han sporenstreks klemmer ut et par vers av Amazing Grace av belgen sin. Vi er ikke sikre, men vi tror bestemt at Å gjør sitt beste for å skjule en tåre i øyekroken.

Bortreist logo 2_75_81

Speyside 2016

speyside bridge

18. mai går turen til vakre Speyside i Skottland, vår første Whisky walk.

Dag 1: Reiseruten er Haugesund-Stavanger, så fly til Aberdeen, deretter tog til Elgin der vi blir hentet av Taxi som tar oss til vårt startpunkt på Whisky Walk ruten som er Craigellachie, derfra er det ca 20 km til Ballindalloch hvor vi blir plukket opp og transportert til hotellet for natten.

Dag 2: Taxi fra hotellet til Ballindalloch hvor vi fotsetter mot Grantown-on-Spey som er en etappe på ca 23 km, overnatting i Grantown-on-Spey.

Dag 3: Vi fortsetter turen mot Boat of Garten og så videre til Aviemore, en strekning på 27 km som blir siste stopp med to overnattingery før retur til Aberdeen og hjemreise.

KartWhiskytour

Her er en link til ruten vi skal gå, på grunn av begrenset tid skal vi gå fra Craigellachie til Avimore i tre etapper en strekning på ca 70 km, start og stopp rød prikk på kartet.

Bortreist logo 2_75_81

Hardanger 2015

Hardanger – tradisjon tro!

Sørfjorden, Hardanger

Etter fjorårets tur til Hardanger ble vi i reiseklubben enige om at dette måtte bli en tradisjon. I 2014 hadde vi ei solrik helg i slutten i mai med grilling og tur til Raunsdalen i fantastisk solskinn. Isen hadde ikke helt sluppet taket og noe snø lå igjen. 2- 3 ørret bet på.

Fredag og ankomst 2015

Fredagen tok Roy og Åge avgårde rundt kl 14 i til dels fint vær. Det ble pitstop ved Langfoss for å ta bilder av fossen og også noen selfies. Ved ankomst Odda ble det handel på Coopen. Åge hadde allerede tatt ansvar for innkjøp av krabbe, sjøkreps, reker, kongekrabbe og hvitvin som stod på middagsmenyen for kvelden. Ole Erik, Stig og Roar ankom utpå ettermiddagen, og kokkeleringen startet. Det ble et fortreffelig måltid og kvelden ble avsluttet rundt midnatt etter smaking diverse Whiskey og Rom.

Sjømat på menyen

Lørdag og tur til Raunsdalen

Samlet i Raunsdalen

Morgenfugler som vi er tørnet de fleste av oss ut av sengen rundt kl 09. Så snart alle var kommet seg opp snurret Roar igang omelett og bacon som ble servert med laks. Niste ble smurt og vi pakket oss avgårde opp mot gården Aase. Vi parkerte og startet turen derfra rundt kl 11. Etter halvannen time var vi fremme i naturskjønne Raunsdalen som ligger i foten av Folgefonna og i Folgefonna Nasjonalpark. Selv med litt småregn i luften var vi klare for å prøve fiskelykken. Roar fikk napp på andre kast og en fin ørret ble dratt opp. Stangen ble for ordens skyld lånt ut av Ole Erik. Vi andre hadde noen få napp i ny og ne, men det tok noen timer før det beit igjen. Roy er en erfaren fisker, så det var ikke noen stor overraskelse da han ble nestemann. Ørretene ble lagt ved siden av hverandre for å kontrollmåle størrelsen. Roy sin så ut som den var et par cm lenger, men det var helt til Roar rettet og strakk litt på den krumrygge ørreten sin. Etter nok en måling ble det konkludert med at de var like store. Roar og Åge fyrte opp et bål for grilling av fangsten. Omtrent i det øyeblikket det var god fyr rykket det i stanga til Stig, og enda en ørret ble dratt i land. De tre ørretene ble drysset med salt og pepper før de ble lagt på en steinhelle over bålet. Det ble en fortreffelig lunsj med nistepakke og nygrillet ørret.

Grilling av ørret