Hafjell, dag 2: Nedover. Fort.

– Første gang dere prøver downhill? Da skal dere få med noen råd på veien. Den hyggelige dama i bikeshop´en har akkurat instruert oss inn i hver vår rustning, en interessant konstruksjon av netting og polstrede plastskjermer. Den buler og strammer på de rette stedene, så en føler seg brått litt mer velproposjonert enn speilet normalt antyder. Nesten synd å gjemme det vekk under den knalloransje, tilnørmet selvlysende trøya vi får utdelt. Men samtidig var den litt kul, og vi kunne nesten se ut som vi var på hjemmebane i downhill-miljøet. Først senere slo det meg at neontrøya kanskje hadde en annen funksjon, nemlig å varsle de erfarne utforsyklerne i løypa: Her kommer det noen nybegynnere, sannsynligvis ute av kontroll, så se opp!Thomas_Hafjell2

I tillegg hadde hun flyttet meg over fra en (feilaktig bestilt) Extra Large til Large sykkel. Her er det ikke kroppslengde som avgjør, det er vekt som er det viktige. På en XL er demperne innstilt så stivt at du må være godt over hundre kilo for at det skal være komfortabelt. Hvis komfort er relevant begrep i denne sammenheng. Uansett, L var nok rett, for dersom det hadde ristet mer enn det gjorde med denne sykkelen hadde antakelig hendene løsnet og falt av litt utpå dagen.

Vi følger oppstartsrådene og velger blå løype nummer 5, Parkløypa, som går fra toppen av gondolen ned til midstasjonen. Det blir raskt klart at disse syklene er noen råskinn, og helt på hjemmebane i disse omgivelsene. Scott Gambler utforsykler, med sine kraftige hjul, solide dempere foran og bak, og kraftige bremser som stopper oss effektivt nesten uansett hastighet og underlag.

Starten på løype 5 er bare et lite hull mellom noen trær i veikanten. Jeg ville ikke kommet på å sykle der med mindre det sto et skilt som utvetydig pekte i den retning. Etter få sekunder kommer  tanken: «Her går det jo ikke an å sykle…?» Men det gjør det selvfølgelig. Med disse syklene, så. Litt nølende slipper vi (eller jeg, tiåringen er allerede langt foran meg) opp, og dras fort opp i bra hastighet ned gjennom svingene. Jeg blir fort imponert over hvor godt sykkelen svelger det meste av steiner, hull og hindringer nedover i løypa. Det tar noen svinger og humper før en blir fortrolig med sykkelen, finner ut hvordan den oppfører seg i disse litt uvante omgivelsene.

Det tar egentlig ikke så lang tid å bli trygg nok til å trives, og etter noen vendinger ligger sykkelen nesten vannrett i de doserte svingene, og vekta flyttes noenlunde kjapt fra side til side. Og hindringer i løypa, som først ser ut til å ville kaste deg av sykkelen og ut i skogen, de takler sykkelen på imponerende vis. Den lange forgaffelen kryper sammen så oppturen blir myk, og når du er over skyter den ut igjen så du lander relativt mykt, og ikke stuper over styret. Halvveis gjennom løype 5 går det opp for meg at jeg står og gliser inni hjelmen: Dette er jo fantastisk gøy!

– Når vi sykler utfor, så står vi. Vi sitter ikke på sykkelen! Sa vår venninne i bikeshopen. Det hørte vi jo på. Men på et tidspunkt (etter at en fot gled av pedalen) ble jeg sittende på setet gjennom en dosert sving. Og det fungerte jo enda bedre. Antakelig fordi tyngdepunktet ble lavere, og jeg klarte å flytte vekta fra venstre til høyre og tilbake igjen enda litt raskere. Før jeg med litt overmot og høy fart gikk inn i nok en krapp og sterkt dosert sving. Nitti kilo pluss, samt høy fart, skaper G-krefter som trykker demperen helt til bånns. Da er hjulet helt oppe i setet, og det grove dekket tar godt tak i buksa mi og prøver å tre meg ned over setet. Jeg skvetter, «oioi, nå går det til h…», og ser indre bilder av en sykkel som spretter ut over doseringen, flyr i elegant bue over dalsøkket, og treffer ura på den andre siden med et splæt. Heldigvis har jeg den oransje trøya på, så de finner meg vel etter hvert, og får skrapt meg opp i en pose.

«Sving, for helsike!» Jeg våkner av det indre dramaet. Bakhjulet har sluppet taket i buksebaken min, og jeg rekker akkurat å svinge før doseringen blir utskytingsrampe. Rart hvor mye en rekker å tenke på så kort tid. Resten av løype 5 gjennomføres stående, med klart fokus og blikket langt fram. Og høy puls.

Midtstasjonen er egentlig starten på ekspress-stolheisen til toppen av Snuen (970 m.o.h.). Denne er utstyrt med sykkelkrybber på begge sider, som du setter sykkelen oppi før du skynder deg opp i stolen. Det går greit, men vi satte pris på at det var en assistent som kunne hjelpe Thomas med å løfte sykkelen oppi, for det er vanskelig for en person å rekke to sykler før påstigning. Fra Snuen går det løyper av alle kategorier nedover. Blant annet en svart løype (1, NM-løypa) som benyttes til konkurranser. Vi våger oss ikke ut på den svarte, men har blitt litt tøffere, og går på løype 2, Buldreløypa. Beskrevet på løypekartet som «fullblods DH-racing løype som inneholder alt». Karslig, tenker vi, og setter utfor. Det var nok en grunn til at vi ikke ble anbefalt å starte her, for den er dobbelt så lang som femmeren, og mer krevende. Men dæven så gøy! Nå er vi virkelig i flytsonen!

Løype 3, Gressløypa, høres i utgangspunktet komfortabel ut. Det er ikke helt tilfelle. Den går og fra toppen av Snuen ned til Midtstasjonen, og beskrives som «Single track som gjør det vanskelig å slappe av i munnvikene». Single track betyr smalt, med null rom for umotivert vingling. Da bærer det rett ut i skogen. Vi ville lagt til «en slags sti gjennom steinur» for deler av løypa. Mer teknisk enn de foregående, og selv tiåringen, som slett ikke er skvetten, syns dette ble litt i overkant. Men vi jobber oss gjennom den og, og det er overraskende gøy å prøve å takle alle steinene, røttene og svingene ned mellom trærne.

På Mosetertoppen, endestasjonen for gondolbanen, ligger Skavlen restaurant, perfekt for en lunsj og litt hvile. Og litt massering av gjennomristede håndledd – de tar mye av støyten. Dagens tilbud smakte fortreffelig, og hvis en skulle trenge en kald øl eller noe enda skarpere for å dempe adrenalinjaget, så får en det og. Antakelig fornuftig å balansere det, erfaringsmessig forrykkes balansen mellom vilje og (vurderings-)evne ved omfattende inntak, og det er ikke sikkert det er klokt ved sånne anledninger.

Løypekart HafjellI tillegg til nevnte Parkløypa, Buldreløypa og Gressløypa har vi mange uprøvde igjen. For eksempel Moe´town, Ekspressen og Brattlykja. Eller Nameless og Dessert. Eller, når du virkelig begynner å bli tøff NM-løypa og New School.

Etter lunsj begynner det å regne. Det stopper ikke utforsyklingen, men byr på noen ekstra utfordringer. Det blir glattere, og spesielt røtter som krysser løypa blir forræderiske luringer som fort vipper deg ut av balanse hvis du treffer dem med feil vinkel. Det danner seg fort en bekk midt i mange av løypene, slik at skibrillene vi har på virkelig kommer til sin rett. Vann- og sølespruten står høyt rundt oss. Syklene har jo ikke skjermer eller annen unødvendig leamikk, så det går ikke lang tid før de lysende oransje trøyene er mer brungråsvarte, dekket av søle.

Men på tross av søla og vannet blir en gradvis tøffere, og det er ikke tvil om at det ga seiersfølelse når vi utpå dagen begynte å ta igjen andre nedover løypa, i stedet for bare å bli forbikjørt. Konkurranseinstinktet er ikke helt dødt.

Dagen avsluttes med grundig og helt nødvendig sykkelvask. Når vi står og skrubber syklene vrenger tiåringen av seg hjelmen. Inni all gjørma er det et stort, hvitt glis, og bare ett viktig spørsmål: «Katti kan me reisa her igjen?» Det oppsummerer vel egentlig dagen for oss begge.

Litt inspirasjon fra løypene i Hafjell finner du her. Og mer generelt finner du masse opplysninger på http://hafjell.no

Hafjell, dag 1: Oppover og bortover

Vi stabler oss inn i gondolen med to terrengsykler og en sekk, for anledningen fylt med drikke, bananer, sjokolade og annen motivasjon. Gondolen klatrer raskt opp til Mosetertoppen på snaut 800 m.o.h. Dagens ekspedisjon: terrengsykling i Hafjellområdet. Og samtidig en forsiktig oppvarming før morgendagens «downhill» i Hafjell Bike Park. Mer om det senere. For øvrig er turen og å regne som research for bortreist.no; kan Hafjell være framtidig reisemål (når Åge har fått god fart på pedalene)?

Og Hafjell er virkelig en ypperlig lekegrind for sykkelentusiaster, enten en foretrekker å sykle bortover eller oppover, på behagelige grusveier eller i krevende terreng. Eller nedover i rasende fart. I fjellområdene rundt Hafjell ligger milevis med veier, stier og fine naturopplevelser. Ambisjon og løypelengde lar seg lett tilpasse dagsform, pågangsmot og reisefølge.Birkentest1

Vi, det vil si Thomas (10) og undertegnede la i vei på løypa med det tiltalende navnet «Birkentesten». Intet mindre. Og den tar oss gjennom flott natur, både gjennom skog og over åpne fjellandskap, dels på traktor-/skogsvei, dels på grusvei og dels over myr og mark. Planen var å sykle hele Birkentesten, men etter et par frustrerende motbakker fant Thomas ut at vi skulle ta inn på en annen, litt kortere løype. Han skulle nok ikke være med i Birken likevel på et par år, så det burde gå greit, mente han.

imageDenne løypa brakte oss etter en del kilometer tilbake til utgangspunktet, toppen av gondolbanen på Mosetertoppen. Herfra måtte vi jo ned. Å ta gondolen ned var ikke aktuelt, så vi måtte ned alpinbakkene. Om enn med noe feil sykler til den slags stunt. Nedfartene er gradert fra grønt («enkelt for hele familien») – til svart (sannsynlig benbrudd, smerte og tidlig død). Familieløyper er selvfølgelig uaktuelt. Av rent prinsipielle årsaker, samt rester av stolthet. Altså tok vi familieløypa. Det var den første kamelen. Heldigvis var det ingen som kjente oss. Den neste kamelen, som egentlig var enda verre, svelget jeg idet det gikk opp for meg at denne familieløypa rett og slett var litt skummel. Bremsene, som var solide skivebremser og virket som bare det oppe på skogsveiene på fjellet, de hadde jo null effekt her i utforløypa! Men vi kom oss ned, litt skremt men ellers noenlunde uskadd.

Dag 1 oppsummert: For terreng- og tursykling er Hafjellområdet ypperlig!

Forventningene til dag 2 er noe blandede. Det er downhill hele dagen, og ifølge Thomas stort sett hele hensikten med å dra til Hafjell. Da blir det antakelig uaktuelt å cruise i familieløypa. Eventuell autoritet en måtte ha igjen som far til en tiåring ville fordampe som dugg for morgensol. Jeg satser alt på at med egnet utstyr, det vil si ordentlige utforsykler med støtdemping bak, forgafler med en meter demping, feite dekk og – ikke minst – kraftige bremser som kan stoppe et middels NSB-tog, så vil dette gå aldeles fint. Og skulle finmotorikken og balansen svikte oss – eller motet ta overhånd – så er vi godt pakket med helhjelm og god polstring på alle utsatte punkter.

Imidlertid er jeg fremdeles litt usikker på hvordan jeg skal tolke det lure smilet til Johannes, den tyske altmuligmannen i bikeshop´en, når han fikk høre at vi aldri hadde prøvd downhill før…